Psykiatri og kompetanse

«Situasjonen på psykiatriske poliklinikker er ofte at alle faggruppene gjør praktisk talt samme arbeid.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Dagbladet har den siste tiden igjen satt psykiatrien i Norge i fokus, sist ved leder av 17. september med overskriften «Ineffektiv psykiatri». I denne lederen henviser man til en rapport som Sintef Unimed i Trondheim har utarbeidet for Sosial- og helsedepartementet, som viser at fagpersonalet i barne- og ungdomspsykiatrien ser kun én pasient per dag i gjennomsnitt. Nå kan man si mye om denne statistikken og være kritisk til konklusjonen. Mye arbeid gjøres i barne- og ungdomspsykiatrien som ikke uten videre blir registrert som konsultasjoner, men likevel ser det ut til å være påvist at effektiviteten i hvert fall ikke er sjokkerende høy. Hvorfor er det slik; hvorfor blir psykiatrien i Norge ikke nevneverdig mer effektiv på tross av at man bevilger stadig mer midler?

Vi tror svaret på dette spørsmålet er knyttet til to forhold. Vi tror også at løsningen på problemet er sterkt knyttet til om man aksepterer disse forholdene, og vi vil gi en kort skisse på hvordan vi ser for oss at psykiatrien i Norge i løpet av kort tid (!) kan bli betydelig mer effektiv.

Det første poenget er at psykiatrien i Norge ikke lenger arbeider ut fra at systematisk utredning er et helt nødvendig utgangspunkt for effektiv behandling. Dette manglende fokus på diagnoser fører til at mennesker som ikke lider av alvorlige psykiske lidelser, kan bli gående i «samtalebehandling» på norske poliklinikker i årevis uten at hverken diagnosen eller behandlingsfremdriften evalueres. Årsaken til at diagnosearbeidet ofte ikke utføres systematisk eller heller ikke er dokumentert i journal, er i det minste todelt. For det første lever antidiagnostiske tradisjoner fortsatt i beste velgående i norsk psykiatri. Disse tradisjonene har et romantisk utgangspunkt om at psykoser og depresjoner egentlig er normale uttrykk i en unormal verden, og at samtalebehandling og sosiologiske analyser er nok til at problemene kan finne sin løsning. Et annet moment som forklarer mangelen på systematisk diagnostikk i psykiatrien, er at psykiaterens/psykologens rolle som faglig leder er blitt sterkt svekket gjennom politiske vedtak i løpet av det siste tiåret. Den politiske prosessen har åpnet opp for at det har etablert seg ledere på for mange nivåer i psykiatrien. Disse lederne har ofte ikke stor faglig kompetanse, men desto mer vilje til å starte «prosesser», «prosjekter», «planer» og arrangere møter, møter og atter møter. Hverdagen på de psykiatriske avdelingene preges ikke av utredning, behandling og forskning, men av uendelige diskusjoner om aspekter ved pasientenes rehabilitering som like gjerne kunne ha vært avgjort uten psykiateren/psykologen til stede.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer