Psykiatriens kår i år 2002

Brutto utgifter til somatikken er økt med 31 prosent mot kun 20 prosent i psykiatrien.

Vi er halvveis i opptrappingsplanen som varer frem til år 2006. Hvordan står det til? Kan psykiatriens tilbud sammenlignes med den somatiske medisin i bredde, kvalitet og implementering av nye forskningsbaserte behandlingsmetoder? Mye bra har skjedd i behandlingstilbudet over hele landet med bakgrunn i stortingsmelding 25 og med penger fra Opptrappingsplanen. Disse statlige øremerkete midlene har bidratt til at de distriktspsykiatriske sentrene, DPS, begynner å bli fullt utbygd med poliklinikker, dagsenter og botreningssteder. Vi har fått en ny psykiatrilov, og brukerens og pårørendes rettigheter er i sentrum. Bydeler og kommuner kommer etter, med aktivitetstilbud, omsorgsboliger og muligens et og annet rehabiliteringssenter.

Psykiatrien har opplevd en vekst de siste fem år. Det forbausende er at fortsatt er det somatikken som har den største veksten. Nylig publiserte tall fra SINTEF Samdata viser at brutto utgifter til somatikken er økt med 31 prosent mot kun 20 prosent i psykiatrien. Den siste månedens budsjettbehandling etter at statlige foretak overtok ansvaret for sykehusene viser samme trend. Mange sykehusstyrer har redusert psykiatribudsjettene i 2002 i forhold til det som var i 2001. Somatikkens underskudd er saldert med psykiatrimidlene. Lovnaden om at ikke en krone skulle tas fra psykiatrien er glemt?

Det er stor grunn til bekymring. Året 2002 er året hvor effektuering av vedtatte planer skal begynne for fullt. Hvordan skal denne effektueringen skje når budsjettene kuttes? Poliklinikkene er pålagt inntjening for å bidra til budsjettbalanse. Dette fører fort til at tjenestetilbudet vektes mot pasientgrupper som gir lettvint inntjening; pasienter som «klarer» seg med konsultasjon på kontoret, og hvor ubetalt etterarbeid ikke er nødvendig. Sengeavdelinger har ikke anledning til å tjene penger annet enn ved å gi seng til en gjestepasient, og blir oppfordret til slik hestehandel i samme økonomiske ærend.

Min påstand er at det er de mest utfordrende og ressurskrevende pasientene som kommer bakerst i køen, de som en ikke tjener penger på.

Psykiatriens spesifikke behandlingstilbud er ofte vanskelig å beskrive med somatikkens termer. Men en sammenligning klargjør psykiatriens plass. I psykiatrien er det den ansatte; mennesket, som i stor grad er «instrumentet». Det å skape kontakt og tillit er vesentlig for at behandling og tiltak skal virke og gi god effekt. Det at det er instrumentet «mennesket» som blir brukt, krever at disse menneskeinstrumentene har en etisk kunnskap og bevissthet, og at de er åpne for justeringer av bruk av metode og virkning og kan fange opp bivirkninger og justere dosen. Disse instrumentene skal vedlikeholdes og ha arbeidsforhold som gjør at de er følsomme og samtidig blir brukt optimalt. Tverrfaglig arbeid står i sentrum, mange forskjellige instrumenter skal virke sammen. Dette krever gode rammebetingelser og forutsigbarhet for god utnyttelse og samkjøring.

Schizofreni er en av de mest alvorlige sykdommer som kan ramme et ungt menneske. Det bryter ut i 20-årsalderen, og over halvparten står foran 5- 10 år hvor det er lange perioder med plagsom sykdomsopplevelse og funksjonsnedsettelse. Schizofreni kan sammenlignes med andre alvorlige sykdommer som kreft og kroniske sykdommer som insulintrengende diabetes og leddgikt. Felles for alle disse sykdommene er at de kan ramme tidlig i livet, at livsløpet blir forandret og trenger omstilling. Mange vil trenge omfattende rehabilitering på mange områder, som utdannelse, arbeid og boforhold. Dette krever tverrfaglig, tverretatlig og flere års innsats. Behandling av schizofreni er en stor faglig utfordring. Mennesker med schizofreni har vært samfunnets utstøtte gruppe de siste 250 år. Det er kun de siste par år at det stigma sykdommen gir har vært tatt opp til offentlig debatt. Noen få med diagnosen har bekjent seg i media. Fortsatt mangler denne diagnosen en kjendis og støttegruppe.

I trange budsjetttider blir tilbud stilt opp mot hverandre. I psykiatrien er det offentlig bekjent at tilbudet til alle er for dårlig. Det er derfor en umulig oppgave å be psykiatrien selv prioritere grupper opp mot hverandre. For alle med psykisk lidelse er av Storting og flere regjeringer lovet et bedre tilbud. Svært få pasienter får behandling etter gullstandard.

Igjen er sammenligning med somatikken nødvendig. Kreftomsorgen er på samme måte som psykiatrien prioritert fordi tilbudet ikke har vært godt nok. For flere krefttyper finnes det omfattende screeningprogrammer og blodprøver, slik at sykdommen kan behandles tidlig. Det finnes et eget hospital med integrert forskningsavdeling og i tillegg et omfattende epidemiologisk register som følger med i utvikling av sykdommen. Terapiformene utvikles stadig til mer avanserte og spesifikke metoder, med bruk av all moderne og avansert teknologi. Flere og flere blir friske av kreft. For schizofreni finnes det ikke noe landsdekkende forebyggende eller tidlig intervensjonsprogram. Selv om forskning på dette område klart har vist at tidlig intervensjon er mulig og gjør at en kommer tidligere til med behandling. Det finnes ikke et eget sykehus eller institutt som samler forskning og utvikling av metoder. Det finnes i mange andre land. Implementering av nye behandlingsmetoder skjer tilfeldig, og uten styring. Det utkom i år 2000 kliniske retningslinjer for utredning og behandling av schizofreni fra Statens helsetilsyn, som dessverre er for generelle og delvis foreldet. Retningslinjene har helt glemt det viktige og kompliserte rehabiliteringsarbeidet for denne gruppen. Det finnes heller ikke noe nasjonalt kompetansesenter i rehabiliteringsarbeid for mennesker med psykiske lidelser, slik Sunnaas Sykehus er det for den somatiske medisin. Det finnes ingen spesialskole eller arbeidstreningssted som kan diagnostisere og trene opp de kognitive og læringsmessige problemene som mennesker med schizofreni ofte strever med. 10- 30 prosent av denne gruppen mangler fast bolig, og ingen vil prioritere disse i den offentlige boligkøen. Snarere kan de risikere å bli avvist, da de må vise at de har «boevne», noe mange ikke har i aktive sykdomsfaser. Økonomisk er også denne sykdommen en utfordring, da mange ikke har rukket å komme i inntektsgivende arbeid. Er du innlagt i mer enn tre måneder på sykehus, reduseres trygden, og pasienten sitter ofte ikke igjen med mer enn 1000 kroner i måneden. For dette skal du klare å bygge opp et liv utenfor institusjon.

I 2002 er det bevilget 25 millioner fra Norges Forskningsråd til mentale helseprogrammer. Til sammenligning er det viktig å huske på den ekstra regningen fra OL på ca. 10 millioner, fordi våre toppidrettsutøvere ikke kunne sove sammen med andre deltagere. Konklusjonen for meg som daglig strever med å gi et fullverdig behandlingstilbud til denne sykdomsgruppen er at interessen for å satse på psykiatrien er liten.

Det er langt, langt igjen før psykiatrien kan sammenlignes med somatikkens behandlingstilbud. Sykehusstyrene vakler i sin prioritering. Statsministeren er taus over de siste dagers medieoppslag om den manglende effekt av satsingen. Helseminister Høybråten har ikke svart på opplysningene om at psykiatribudsjettene blir redusert midt i opptrappingsplanperioden, men refererer til det positive som har skjedd. Det må ikke bli argumentet som blir det godes fiende. Det er det jeg er redd vil skje. Det er viktig å huske på at det var det manglende behandlingstilbudet til mennesker med alvorlig psykisk lidelse som synliggjorde psykiatriens armod og resulterte i opptrapping. De står i fare for å komme bakerst i køen av opptrapping, fordi inntjening og lønnsomhet står i fokus når sykehusstyrene og helseforetakene tar sine bestemmelser. Noen mener visst også at vi i psykiatrien har fått for mye, slik at de igjen reduserer budsjettene våre. Det er ikke oppbygging av et fullverdig behandlings- og rehabiliteringstilbud til alle med psykiske lidelser som står i fokus på styremøtene. Hvor er psykiatriens vaktbikkje? Hvem bryr seg om SINTEF-rapporten? Mitt maskineri er i ferd med å bli utslitt, fordi det stadig må inn på service på grunn av dårlig vedlikehold og manglende reservedeler.