Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Psykiatrilov og virkelighet

Politisk rådgiver Kristin Ravnanger og helseminister Dagfinn Høybråten har begge rykket ut til forsvar for den nye psykiatriloven som har vært ute til høring og som sannsynligvis skal vedtas av Stortinget i inneværende sesjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi finner ingen grunn til å trekke deres gode hensikter i tvil når de hevder:

1. Den nye loven vil sikre mennesker underlagt psykiatrisk behandling bedre mot unødvendig tvangsbruk enn den nåværende loven gjør. 2. Den enkelte borgers menneskerettigheter er bedre sikret i forslaget til ny lov.

Det har vært reist prinsipielle innvendinger mot forslaget til ny lov. Disse skal vi la ligge. Vårt anliggende er at det i alle situasjoner er viktig ikke bare å foreta prinsipielle og overordnede vurderinger, men også å se på den dagsaktuelle praktiske situasjonen der prinsippene kommer til anvendelse. I det aktuelle tilfellet vil det si den psykiatriske behandlingshverdag i landet vårt. Selv kjenner vi best til denne hverdagen i Oslo i virksomhet bymisjonen driver.

Det er viktig å være klar over at det finnes forskjellige synspunkter på hvorvidt departementets påstander (punkt 1 og 2 over) holder vann. Det hevdes fra departementalt hold at den nye loven vil føre til mindre bruk av tvang enn den nåværende. Imidlertid pekes det fra faglig hold på faren for at den nye loven tvert imot vil gi adgang til økt bruk av tvang. Det er først og fremst paragraf 3 i den nye loven som volder besvær:

«Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Tvungent psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold på egen bopel og kan bare omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til behandling. Pasienten kan om nødvendig avhentes. Dersom det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.»

Dette ser kanskje ikke så galt ut på papiret. Antakelig er helseminister Dagfinn Høybråten i god tro når han hevder (til Dagbladet 17. mars): «Hvis folk er så sjuke at det er nødvendig å bruk tvang på den måten, blir det snakk om en innleggelse på institusjon.» Politisk rådgiver Kristin Ravnanger skriver i Aftenposten 15. mars: «Lovens system åpner derimot ikke for at det kan gjennomføres tvungent psykisk helsevern med bruk av gjentatte avhentinger. I slike tilfeller kan man ikke si at bruk av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold er til det beste for pasienten. De pasienter som er best tjent med tvungent døgnopphold, må i stedet få en institusjonsplass.»

Her nærmer vi oss problemet - nemlig tilgjengeligheten av institusjonsplass . Ikke alle pasienter som ville vært best tjent med en sykehusplass, vil i dagens situasjon få tilbud om en . Antallet sykehusplasser innen psykisk helsevern er nemlig dramatisk redusert (anslagsvis med ca. 50%) de siste 15 år. Det er derfor ikke lenger sykehusplass tilgjengelig for alle «de pasienter som er best tjent med tvungent døgnopphold...» som Ravnanger hevder. Det vil derfor under den nye loven, på samme måte som idag, bli slik at man må foreta handlinger/prioriteringer som ikke nødvendigvis gavner den enkelte pasient (les: ikke legge inn syke pasienter, eller skrive ut pasienter som trenger fortsatt innleggelse).

Det er nemlig slik idag at altfor mange syke pasienter blir skrevet ut fra sykehuset uforsvarlig tidlig fordi mennesker i enda større nød trenger plassen. Slik vil det fortsette å være medmindre det eksisterende institusjonsbaserte psykiske helsevern opprustes igjen slik at det får større kapasitet. Med en ny lov, lik den som nå skal vedtas, vil det bli legitimt å anvende tvangen (som av og til er nødvendig for å holde de dårligste pasientene innenfor sykehusets vegger) på nesten like dårlige pasienter utenfor sykehuset - fordi det ikke er plass til dem i sykehuset. Med andre ord ikke fordi det nødvendigvis vil være til det beste for pasienten, men av ren nød: plassmangel i sykehusavdelingen. Det vil selvsagt heller ikke i den umiddelbare fremtid være institusjonsplasser nok til at de som trenger det mest til enhver tid vil kunne regne med å bli tilbudt en plass.

Det burde være slik at mennesker som selv opplever behov for - og ber om - psykiatrisk hjelp, kunne få det, om nødvendig ved en innleggelse på psykiatrisk avdeling. Da kunne man hjulpet mange før situasjonen tilspisser seg og blir akutt. Slik er det bare i liten grad i dag. Fra sykehushold blir det opplyst at 90% av alle innleggelser på akuttavdeling er såkalte tvangsinnleggelser. Hadde kapasiteten vært større, ville en langt større del av innleggelsene være frivillige, og dermed mindre traumatisk for den det gjelder. Det er den beste måten å unngå utvidet behov for bruk av tvang på. Men fordi sykehusplassene er for få, er det nødvendig for innleggende lege å utstede et tvangsvedtak for å få plass til vedkommende pasient. Siden avdelingen sannsynligvis er full fra før, må derfor den pasienten som har ligger inne lengst, eller bli regnet som minst skadelidende av en for tidlig utskrivelse, skrives ut - selv om de fleste vil være enig i at en utskriving er uheldig.

Pasienter som er blitt for tidlig skrevet ut, vil etter innføring av den nye loven kunne bli utsatt for tvang utenfor institusjon. De vil ikke så lett bli funnet «verdige» til å bli lagt inn på nytt, fordi sykehuset satser på at pasienten vil kunne få hjelp poliklinisk. Dette er ikke bare hypoteser. Vi som jobber innen psykiatrisk ettervern opplever også i dag tilsvarende pressede situasjoner når en pasient oppleves å være for syk til å oppholde seg i en tynt bemannet institusjon som et ettervernshjem er. Ved en søknad om plass for vedkommende blir det ved et evt. avslag fra sykehuset ofte lagt vekt på at pasienten allerede har en plass på en institusjon innen psykisk helsevern. Det samme vil kunne skje hvis sykehusavdelingen kan henvise til psykiatrisk poliklinikk og tvangsvedtak utenfor sykehus.

De situasjonene som vil kunne oppstå når politiet skal avhente (for n'te gang) en alvorlig syk pasient hjemme for å bringe ham til en psykiatrisk poliklinikk, hvor han skal få sin depotsprøyte før han sendes hjem igjen, er det ikke så vanskelig å se for seg. Vi vil kunne få flere thriller-aktige situasjoner med forskansing bak låste dører, bruk av skytevåpen, osv. Disse situasjonene er naturligvis ikke tilsiktet fra lovgivers side, men vil fort kunne bli virkelighet fordi behandlingslandskapet viser seg å være helt annerledes enn lovgiver antar ut fra betraktningen av sitt kart. Ressursmangel koblet med den nye loven vil kunne føre til flere farlige situasjoner og til større sannsynlighet for økt bruk av tvang, med andre ord det stikk motsatte av det som departementet forestiller seg.

De forholdene som her er skissert, vil etter vår mening føre til at ingen av påstandene som føres til torgs av departementet, gjengitt som punkt 1 og 2 ovenfor (mindre bruk av tvang, og økt sikkerhet mot brudd på menneskerettighetene) vil medføre riktighet under den nye psykiatriloven. Det er imidlertid viktig å minne om at det ikke er prinsipielle, men snarere praktiske/økonomiske grunner til dette. Så lenge ressursene innen psykisk helsevern er så knappe, må det ikke innføres en ny lov som på bakgrunn av dagens situasjon er nødt til å føre til økt bruk av tvang og trangere kår for menneskerettighetene til psykiatriske pasienter. Forslaget til ny psykiatrilov bør derfor, til tross for antatt gode intensjoner, etter vårt syn omarbeides.