Psykiatrisk forsøpling

LITTERATURKRITIKK: I Dagbladet 12. juni reagerer Prof. dr. med. Sigmund Karterud sterkt på min anmeldelse av Irvin B. Yaloms «roman» «Schopenhauerkuren» (Dagbladet 29.05.). Nærmest truende aner Karterud «et psykologifiendtlig modernistisk bakteppe her». (Jeg antar han bl.a. tenker på Espen Søbyes kritikk av Finn Skårderuds «Andre reiser» i Prosa nr. 4 2004). Karterud reduserer psykologifiendtligheten til et «relativistisk postmodernistisk raseri». Mens han selv, Skårderud og Yalom representerer et fag med et «forskningsbasert ståsted med hensyn til menneskelig eksistens». Et «ståsted» han ikke kommer nærmere inn på - annet enn muligens å håpe at bare ordet «forskningsbasert» stopper munnen på enhver kritikk. Og her er vi ved sakens kjerne.

NÅR NOEN INNEN Karteruds fagfelt får kritikk, svarer de omgående med en psykologiserende mistenkeliggjøring av kritikeren (privat forakt, mobbing, raseri). Mens Karterud og hans kolleger har sitt på det tørre med en selvrefererende faglig sannhet. Det fremstår som en gåte for meg at oppegående folk som Karterud ikke ser hvor lett gjennomskuelig hans metode er. Hvilket faglige maktmisbruk det ligger i å sykeliggjøre enhver motstand.Det er fristende å bruke det samme vertkøy på psykiatrien selv. Hvorfor denne patetiske - eller ulykkelige - kjærligheten til de store døde? En kjærlighet som går på å «fange» den elskede, med en smålig reduksjonisme der kunstnernes «usunnhet» hele tiden påvises. Ingen betviler denne usunnheten. Men hva så? Sier du noe om verket ved å si hvorfor? Og hva om det nettopp er den usunne prosessen som skaper kunsten som er meningsbærende? Og at Karterud, når han bruker «postmodernisme» som skjellsord, selv representerer et fag som bærer ansvar for denne relativismen. Da for å introdusere sin egen livsanskuelse; et sunnhetsbegrep bygget på noe så stusslig som «et forskningsbasert ståsted med hensyn til menneskelig eksistens». Og dette er et fag som skal helbrede selvmordere. Fri og bevare oss.

SOM BOKANMELDER reagerer jeg mest på at disse fagfolkene - etter å ha redusert kunst til sykdom og sendt de store døde inn på terapirommet - i neste omgang selv lager såkalt «kunst» av prosessen. Om da for eksempel Yaloms lugubre genreblanding fortjener betegnelsen: Et sammensurium av eget og andres levde liv, rappede sitater og anekdoter pakket inn i et selvfornøyd terapeutisk språk som i sitt vesen er anti-litterært. Det er dette jeg uten skrupler kaller litterær parasittisme og blodsugeri. Eller, for å bruke Karteruds eget begrep, en «forsøpling» av litteraturen.