Det foregår en storstilt, politisk legitimert psykiatrisering av velferdsstaten. Over halvparten av uføre under 40 år har diagnoser i gruppen psykiske lidelser. Tallet på barn og unge med psykiatriske diagnoser og tilhørende portefølje av medikamenter og særtiltak har eksplodert. Media avdekker jevnlig «store mørketall» for psykiske lidelser hos barn med og uten skilte foreldre, ungdom i puberteten, studenter med eksamenspress, gravide med og uten partner, barselkvinner, eneforsørgere, seksuelle minoriteter, krenkede i arbeidslivet — og snart kommer rockemusikerne.

Lesere som fortsatt svever i villfarelse om tabuer knyttet til spiseforstyrrelser, selvskading og atferdsdiagnoser kan klikke seg inn i en bloggsfære som flommer over av vitnesbyrd, utveksling av symptomer og indignasjon over hjelpere uten empati. Politikere, profesjonsgrupper og kommersielle aktører navigerer deretter. «Psykisk helse» er blitt en vekstnæring for psykoprofesjonene og en politisk hellig ku. Samtidig har lite skjedd for de alvorlig psykisk syke. Dette innlegget er forankret i egne observasjoner og en tiltakende frustrasjon i rollen som hjelper, premissleverandør og sakkyndig. Jeg har vært allmennlege og medisinsk-faglig rådgiver for mitt lokalsamfunn i en generasjon, i tillegg har jeg sittet i diverse ekspert- og rådgivningsgrupper knyttet til fagfeltet. Fra min personlige CV er det relevant at jeg store deler av livet har vært nær pårørende til alvorlig psykisk syke med de utfordringer og sorger det gir.