HISTORISK SVIK: Under parolen om forebygging og tidlig diagnostikk for???egår det en ukritisk kartlegging, testing og viderehenvisning av barn og unge til psykiatrisk diagnostisk og behandling, skriver forfatteren. ?Illustrasjonsfoto: Scanpix
HISTORISK SVIK: Under parolen om forebygging og tidlig diagnostikk for???egår det en ukritisk kartlegging, testing og viderehenvisning av barn og unge til psykiatrisk diagnostisk og behandling, skriver forfatteren. ?Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Psykisk helse - en hellig ku

De alvorlig psykisk syke taper kampen om oppmerksomhet og penger mot nye grupper med mindre lidelse og mer ressurser.

Det foregår en storstilt, politisk legitimert psykiatrisering av velferdsstaten. Over halvparten av uføre under 40 år har diagnoser i gruppen psykiske lidelser. Tallet på barn og unge med psykiatriske diagnoser og tilhørende portefølje av medikamenter og særtiltak har eksplodert. Media avdekker jevnlig «store mørketall» for psykiske lidelser hos barn med og uten skilte foreldre, ungdom i puberteten, studenter med eksamenspress, gravide med og uten partner, barselkvinner, eneforsørgere, seksuelle minoriteter, krenkede i arbeidslivet — og snart kommer rockemusikerne.

Lesere som fortsatt svever i villfarelse om tabuer knyttet til spiseforstyrrelser, selvskading og atferdsdiagnoser kan klikke seg inn i en bloggsfære som flommer over av vitnesbyrd, utveksling av symptomer og indignasjon over hjelpere uten empati. Politikere, profesjonsgrupper og kommersielle aktører navigerer deretter. «Psykisk helse» er blitt en vekstnæring for psykoprofesjonene og en politisk hellig ku. Samtidig har lite skjedd for de alvorlig psykisk syke. Dette innlegget er forankret i egne observasjoner og en tiltakende frustrasjon i rollen som hjelper, premissleverandør og sakkyndig. Jeg har vært allmennlege og medisinsk-faglig rådgiver for mitt lokalsamfunn i en generasjon, i tillegg har jeg sittet i diverse ekspert- og rådgivningsgrupper knyttet til fagfeltet. Fra min personlige CV er det relevant at jeg store deler av livet har vært nær pårørende til alvorlig psykisk syke med de utfordringer og sorger det gir.

Påstanden om økende forekomst av lettere psykiske lidelser er begrunnet i statistikk, ikke vitenskap. Alle leger jeg kjenner bedriver kreativ diagnosesetting for å tilfredsstille NAVs krav til diagnoser som utløser rett til sykepenger. Dette gjelder særlig kvinner. De får psykiatriske diagnoser når de gamle foreldrene ikke klarer seg selv, når oppfølging av barna tar all energi og i kaoset rundt samlivsbrudd. Noen må passe på at ikke alt går galt på en gang. Sorg, sosiale forhold og omsorgsoppgaver gir ikke rett til sykepenger selv der lege og pasient er enige om at funksjonsevnen på jobb er nedsatt og fraværet hensiktsmessig i et større kostnad-nytte-perspektiv. Som lege på grunnplanet savner jeg en synliggjøring av alminnelig, eksistensielt slit i sykemeldings- og uførestatistikkene. Normale kriser er ikke psykisk sykdom, men behovet for omdisponering av tid og krefter til det som brenner er like fullt legitimt.

Psykiatrisk retorikk og diagnosesetting dekker også over samfunnsmessige og politiske konflikter. Sykdomsforklaring og sykemelding anvendes på arenaer der de ikke hører hjemme. Kamp om rang og bruk av makt på godt og vondt er en del av det menneskelige urprosjektet. Grunnbetingelsene for overlevelse er relativt brutale, og kampen for tilværelsen er obligatorisk, selv i det norske sosialdemokratiet. I noen grad må vi faktisk lære å slåss, eller komme oss unna i tide. Hvordan vi behandler hverandre, de kollektive normene for maktutøvelse, er et moralsk anliggende og ikke et spørsmål om sykdom versus normalitet. Psykiske avvik finnes helt åpenbart både hos maktmisbrukere og deres ofre, hos barn så vel som voksne. Men så? Jeg er bekymret for en utvikling der moralske og politiske spørsmål blir «outsourcet» til et verdinøytralt diagnosesystem.

Barn og unge er blitt fritt vilt i den gode hensikt — i barnehager, skoler og helsestasjoner. Under parolen om forebygging og tidlig diagnostikk foregår det en ukritisk kartlegging, testing og viderehenvisning av barn og unge til psykiatrisk diagnostisk og behandling, en praksis som trolig vil oppsummeres som et historisk svik mot den oppvoksende generasjon. Hva med barn og unges personvern? Det hersker en naiv og udokumentert tro på effektiv behandling og virksomme tiltak når bare problemet har fått et navn, som om det lille individet bokstavelig talt har en skrue løs. Vi likner vel stort sett på våre egne. Jeg råder alle de gode hjelperne til å se seg rundt i familien og kulturen, og deretter justere måltallene for normalitet i henhold til hva som kan forventes, før de brennemerker det siste skuddet på stammen som «avvik».

Den statlige Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008) kostet samfunnet mellom 20 og 30 milliarder kroner. Det eneste vi vet med sikkerhet er at det er blitt flere diagnoser, flere behandlede og ikke minst flere behandlere. I klartekst heter det økt rekruttering og større omsetning i bransjen for psykisk helse. De alvorlig psykisk syke taper kampen om oppmerksomhet og penger parallelt med veksten i kreative, udokumenterte forebyggings- og behandlingspåfunn rettet mot de nye gruppene med mindre lidelse og mer ressurser. Siste setning i artikkelen skal lyde: Fra min posisjon i førstelinjen etterlyser jeg en nedtrappingsplan for «lettere psykiske lidelser» og et kritisk blikk på forutsigbare forskningsprosjekter som bare er egnet til å bekrefte sine hypoteser og utvide forskernes eget revir.