TERROR: I samfunn bygget på menneskerettigheter er det ikke de veltilpassede som dreper, men de som selv trenger hjelp, skriver idéhistoriker Antje Bomann-Larsen. Foto:  Mona Ødegård
TERROR: I samfunn bygget på menneskerettigheter er det ikke de veltilpassede som dreper, men de som selv trenger hjelp, skriver idéhistoriker Antje Bomann-Larsen. Foto:  Mona ØdegårdVis mer

Debatt: Terror

Psykisk sykdom er blitt den uinteressante delen i forståelsen av terroren

Vi må snakke om mer enn elefantene i rommet.

Meninger

Når noen med vilje skyter eller kjører på fremmede, er de sjelden helt friske.

Det er opplagt, men det opplagte er også viktig når vi skal forhindre at noe skjer igjen.

I år er det 20 år siden gjerningsmannen bak «Klokkarstua-drapet» ble funnet strafferettslig utilregnelig.

Han hadde skutt fra et vindu, rammet to bussjåfører og drept en kvinne som tilfeldigvis kjørte forbi.

Jeg husker drapsdagen godt. Jeg var 15 og Klokkarstua ligger ikke så langt fra der jeg vokste opp i Drammen. Da nyheten kom på Kveldsnytt, var mitt første spørsmål om offeret kunne være noen jeg kjente.

Neste morgen viste det seg at den drepte var småbarnsmoren Kristin Delsbekk. Søsteren til naboen vår.

I dag ville en slik nyhet også vekket det samme, første spørsmålet: Er det noen jeg kjenner? Deretter er det kommet nye: Er det terror? Hva er gjerningsmannens ideologi? Hvordan kommer dette til å påvirke samfunnet vårt?

22. juli var det mange som var for kjapt ute med å trekke politiske slutninger. Nå har vi lært oss å vente på om morderen er en Ali eller Anders før vi uttaler oss.

Jeg er nok ikke den eneste som har sittet oppe og fulgt med på oppdateringene fra nettavisene om julemarkedmassakren: Hvem kjørte bilen? Ropte han «Allahu Akbar»? Etter hvert som motivet for terroren blir kjent, vil linjene trekkes til 22. juli og 11. september, til Orlando, Brüssel og Istanbul. Men ingen linjer trekkes tilbake til drap som det på Klokkarstua i 1995. Hvorfor ikke? Kanskje fordi det ikke var ideologisk. Fordi det bare var sykdom som var årsaken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Psykisk sykdom er blitt den uinteressante delen i forståelsen av terroren. Den delen av papiret vi klipper ut «elefantene i rommet» av, og som vi kan kaste når vi har funnet ut hvor stor del av årsakene det ideologiske utgjør – og hvorvidt gjerningspersonen var strafferettslig tilregnelig. Psykisk sykdom er blitt sjablongen for en debatt om høyreekstremisme og islamisme.

Men det fantes en politisk side ved Klokkarstua-drapet også, et budskap en 15-åring kunne få med seg: Kristin hadde jobbet på Lier psykiatriske sykehus, og som så mange på det feltet hadde hun vært opptatt av for lite ressurser og et utilstrekkelig tilbud til alvorlig syke.

I ideologisk forkvaklede samfunn kan stabile, veletablerte mennesker drepe på dagtid og så gå tilbake til familien på ettermiddagen.

Psykisk ustabilitet er ikke en forutsetning for ugjerninger. Men i samfunn bygget på menneskerettigheter, er det ikke de veltilpassede som dreper, men de som selv trenger hjelp.

Fra en idéhistorikers perspektiv er det kjedeligste svaret på terror et bedre helsetilbud. Men hvis vi ønsker å forebygge terror og andre massakre er det likevel ett av de viktigste. Uansett ideologi begår nemlig ikke borgere i gode samfunn massedrap. Ikke hvis de selv har det bra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook