Psykoanalysen nok en gang

I en kronikk i Dagbladet «Mellom biologi og psykoanalyse» 16.10. konstaterte jeg at psykoanalysen befant seg i en krise, teoretisk, terapeutisk og som bevegelse. Jeg forsøkte kort å begrunne dette og ville tro at de fleste forståsegpåere, enten de er psykoanalytikere eller ikke, stort sett ville være enige i min diagnose.

I sin saklige kronikk 4.11. hevder psykologene Per-Einar Binder og Helge Holgersen at jeg tar feil. Det er kommet mange nye viktige bidrag de siste år, faktisk «er det nå det hele foregår», mener forfatterne. De nevner Heinz Kohuts selvpsykologi og objektrelasjonsteorier og lister opp en rekke navn som har bidratt. De unnlater imidlertid å si hva disse bidragene går ut på.

Objektrelasjonsteoriene inneholder en del grums (Melanie Klein), men de beste består av velfunderte sosialpsykologiske betraktninger, som er utviklet innenfor den psykoanalytiske tradisjon. Stort sett er disse teoretikerne lite opphengt i seksuelle faser og ødipuskompleks og har altså lite med den ortodokse psykoanalyse å gjøre. De hevder enkelt uttrykt, at vi i stor grad påvirkes av sosial samhandling med foreldre og andre i vår barndom.

Binder og Holgersen hevder også at det har foregått en sterk utvikling av psykoanalysen i USA de siste år. Selv nevner de skiftet fra gammeltestamentlig driftspsykologi til nytestamentlig relasjonspsykologi. Men det er jo en utvikling som har pågått i over 50 år. De nevner Roy Schafer som en sterk teoretisk representant. Men Schafer med sitt Action Language er nettopp et eksempel på hvordan nye retninger har lite med tradisjonell psykoanalyse å gjøre. Schafer ser psykoanalysen som en fortolkende vitenskap som krever et eget språk, frigjort fra naturvitenskapelige begreper. Mennesket drives ikke av upersonlige krefter, men skaper sine egne erfaringer som språket må avspeile. I stedet for å si til pasienten «Hva dukker opp», bør terapeuten si «Hva tenker du på». I stedet for å si «Han anvendte fortrengning», vil Schafer si «Han unngikk å huske episodene». En slik revisjon nedtoner det irrasjonelle og det ubevisste. Men ærlig talt, er ikke dette synspunkter vi har hørt før fra eksistensialistisk psykologi på 60-tallet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Binder og Holgersen hevder også at den psykoanalytiske praksis ikke er fundert på å gi pasienter innsikt i sin psyke. Den er «heller et møtested mellom en pasient og en terapeuts måter å forstå menneskelivet på». Det var nå svært så beskjedent. Jeg trodde nettopp psykoanalysens fremste mål var å gi innsikt så langt det rekker.

Binder og Holgersen kommer inn på andre terapiformer og forstår ikke at psykoanalysen kommer i en krise selv om andre terapiformer kan vise til vels å gode resultater. Men det må da gjøre inntrykk at korttidsterapier av forskjellig slag oppnår like bra resultat, ja, kanskje bedre, enn flere års psykoanalyse.

Det er åpenbart at spedbarnsforskningen har gitt oss et helt annet bilde av barnets «sjel» enn psykoanalysen. Satt på spissen kan man si at psykoanalysen betraktet barnet som et passivt vesen, i sine drifters vold. Mens den nye spedbarnforskningen har vist at barnet ganske tidlig er aktivt og interessert i samhandling med andre mennesker.

Jeg nevnte i min kronikk feminiseringen av spykoterapien. Her har debattantene åpenbart misforstått meg. Jeg har ikke hevdet at dette er uheldig teoretisk eller terapeutisk. Jeg har bare konstatert faktum. Det burde selvsagt ikke være noe problem for psykoanalytikere og andre psykoterapeuter at flere utøvere nå er kvinner. Kanskje tvert imot. Men at faget dermed mister sosial prestisje er nok riktig. Når har kvinnelige innslag i en profesjon hevet profesjonen sosialt? Man kan beklage dette, men slik er nå verden. Menn er mer lønnsdrivende enn kvinner. Tilsvarende kan man si at psykoanalysen har tapt prestisje i forhold til den etablerte psykiatri, særlig i USA. Teoretisk burde ikke det være noe problem. Men for en «bevegelse» er slike forhold selvsagt ikke uvesentlig. En trøst kan det kanskje være at den har økt sin anseelse innenfor humaniora både i Europa og USA.

Den aktive pedagog professor Stein Erik Ulvund kaster seg også inn i debatten med et innlegg 13.11. Han slutter seg til min generelle kritiske beskrivelse av psykoanalysen, men framhever andre sider som jeg ahr latt ligge, nemlig betydningen av tidlig erfaring. Nå må det innrømmes at psykoanalysen er tvetydig på dette punkt. Freud selv la vel egentlig ikke så stor vekt på de ytre erfaringer. Han formulerer egentlig en genetisk eller konstitusjonell teori når han hevder at alle mennesker har en iboende tendens ti å utvikle et ødipuskompleks. men for øvrig er det jo riktig at psykoanalysen senere, særlig av hans tilhengere, har lagt stor vekt på uheldige erfaringer i barndommen. Som Ulvund påpeker er det betydelige muligheter for å snu et uheldig utviklingsforløp dersom barnet opplever en forbedring i sitt omsorgsmiljø.

Sistemann ut er psykologen Hillestad fra Stavanger, antagelig med et dypsindig innlegg, som gikk over min forstnd. Men det virket som Sissel Benneche Osvold hadde fått tak i essensen (Dagbladet 22.11.)

Som jeg har sagt mange ganger før. Psykoanalysen er en interessant teori, men i altfor stor grad preget av spekulasjoner og overgeneralisering. Skal det gode ved psykoanalysen bevares må den integreres med annen psykologisk teori og stille seg åpen for empirisk forskning. Da kan den få sin misjon i denne vår tekniske og biologiske tidsalder.