Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Psykologi og Internett

«Det bør opprettes en uavhengig database hvor brukere kan sjekke bakgrunnen til fagpersoner som selger sine tjenester på nettet.»

I slutten av juni begikk to kvinner selvmord etter å ha truffet hverandre gjennom samtalegruppen til Doktor Online. Denne dypt tragiske hendelsen har ført til kritikk både av sykehusene som skrev ut kvinnene, og av internettjenesten som gjorde at de to kunne treffe hverandre. Dette er imidlertid ikke første sak i Norge hvor mennesker med psykiske problemer inngår selvmordspakt etter å ha truffet hverandre på nettet. # Det økende gapet mellom behov og tilbud innenfor psykiatrien i Norge, er kommet i fokus i den siste tiden. Flere og flere mennesker med psykiske problemer velger å oppsøke hjelp på Internett. De store nettstedene for helsetjenester har stor pågang av mennesker som ønsker råd fra psykiater eller psykolog, eller ønsker å komme i kontakt med andre som sliter med lignende problemer. Det er svært viktig at vi som driver helsetjenester på Internett spør oss selv hva vi kan gjøre for å unngå at ting går galt. Hvordan kan vi sikre at tjenestene våre holder mål faglig og etisk?

Jeg vil foreslå at det snarest mulig innføres en ordning hvor brukere av helsetjenester på Internett kan få nøytral informasjon om tjenesten og fagpersonene de vurderer å kontakte. Det bør opprettes en uavhengig database hvor brukere kan sjekke bakgrunnen til fagpersoner som selger sine tjenester på nettet.

Før jeg utdyper hvordan dette kan gjøres, vil jeg skissere noen av de sentrale problemstillingene vi står overfor. Vi må være realistiske når det gjelder hva vi kan og ikke kan oppnå gjennom psykologiske helsetjenester på Internett. Det ville være feilaktig og uansvarlig å påstå at slike tjenester helt kan erstatte tradisjonelle tilbud. Enhver fagperson som arbeider med mennesker som har psykiske problemer, vet at kroppsspråk og ansiktsuttrykk i en del tilfeller kan gi viktig informasjon. Jeg mener også at det vil være uansvarlig å forsøke å behandle mennesker med svært alvorlige lidelser, både fordi man da vil gå glipp av nettopp den informasjon som kroppsspråk kan gi, og fordi det vil være vanskelig å gripe inn dersom en pasient skulle forsøke å skade seg selv eller andre.

Da jeg startet opp Webpsykolog.no, spurte en av mine kolleger meg: «Hva gjør du hvis du får en henvendelse fra et menneske som ønsker å ta sitt eget liv?» Spørsmålet er like viktig som det er ubehagelig. Den riktige respons ville være å bruke tilgjengelige kanaler og informasjon til å få vedkommende innlagt på en psykiatrisk avdeling. Når man kommuniserer på nettet, vil man imidlertid ikke alltid ha denne muligheten, og da kan det gå for lang tid. Resultatet kan bli katastrofalt.

På den andre siden ville det være galt å si at Internett i utgangspunktet er uegnet til slike tjenester. Dessverre er mange fagpersoner i utgangspunktet svært skeptiske til å bruke det nye mediet i sitt arbeide, uten at de egentlig har tenkt nøye gjennom muligheter og begrensninger. Vi må imidlertid holde tungen rett i munnen når vi bedømmer et tilbud. En åpen samtalegruppe er ikke et forum for behandling eller terapi, og vi skyter over mål hvis vi bedømmer ut fra slike kriterier. Vi skyter også over mål hvis vi legger skylden for selvmordene i Tromsø på psykiateren som overvåket kommunikasjonen på samtalegruppen hvor de to kvinnene traff hverandre. Slike samtalegrupper gjør det enklere for mennesker med samme type problemer å treffe hverandre. For en del vil det være fordelaktig å kunne snakke med andre om problemene sine. For mennesker som har alvorlige psykiske lidelser, som for eksempel tunge depresjoner, tviler jeg imidlertid sterkt på at tjenester på Internett har noe som helst for seg. De vil trenge intensiv hjelp og behandling, og vil sjelden ha overskudd til å støtte hverandre på noen skikkelig måte.

Samtalegrupper, eller chat-grupper som de gjerne kalles, er bare en av formene som slike tjenester kan ta. Samtalegrupper for psykiske problemer er i stor grad styrt av brukerne selv, de er gjerne gratis, og de har blitt svært populære i USA. Samtalegrupper er kommunikasjon fra mange til mange. Den andre store kommunikasjonsformen mellom helsepersonell og brukere, er e-mail. I USA bruker mange psykologer e-mail i arbeidet med sine klienter, hovedsakelig som et supplement til vanlige konsultasjoner. I Norge er slik kontakt forbudt av Datatilsynet fordi den ikke ivaretar anonymiteten til brukere på en god nok måte. På den ene siden har vi altså samtalegrupper, hvor en fagperson gjerne holder et visst oppsyn, men hvor det likevel må sies å herske tilnærmet anarki. På den andre siden har man kontakter på e-mail, hvor den tekniske sikkerheten ikke anses som god nok av norske myndigheter. Det finnes imidlertid andre alternativer, som både gir mulighet for skikkelig kontakt mellom bruker og fagperson, og som ivaretar sikkerheten på en god måte. Selv har jeg valgt å bruke en spesielt sikret server, hvor både henvendelser og svar blir lagt inn, uten at informasjon blir liggende på maskinen til bruker eller psykolog.

Den teknologiske utviklingen går raskt, og mye vil utvilsomt forandre seg i årene, for ikke å si månedene fremover. Som psykolog på nett har jeg for eksempel store forhåpninger til utviklingen innen teknologien for videokonferanser. Teknologisk utvikling vil utvilsomt gjøre helsetilbudene på Internett stadig bedre, men tekniske løsninger sikrer naturligvis ikke de faglige etiske sidene ved tjenestene.

Vi er altså tilbake ved det sentrale spørsmålet jeg stilte i innledningen: Hvordan kan psykologiske tjenester på Internett gjøres så gode som mulig faglig og etisk? Jeg mener at det må innføres et system hvor brukere av helsetjenester på nett kan forsikre seg om at nettstedet drives av kvalifiserte fagpersoner. Dette er selvsagt viktig først og fremst for brukeren av tjenesten, men det vil også være av avgjørende betydning for leger og psykologer å sørge for at publikums tillit ikke blir ødelagt av at hvem som helst kan utgi seg for å være ekspert og tilby helsetjenester på nettet.

Hvordan gjør man dette i praksis? En enkel løsning ville være å opprette en sentralt administrert database på Internett hvor man kan sjekke bakgrunn og kompetanse til enhver som tilbyr slike tjenester. I USA finnes løsninger som kunne tjene som modeller for et norsk prosjekt. The National Board for Certified Councelors (www.nbcc.org) tilbyr lister over kvalifiserte terapeuter, mens organisasjoner som American Psychological Association (www.apa.org) og The International Society for Mental Health Online (www.ismho.org) gir detaljert veiledning om hvordan man skal finne en kvalifisert psykolog på Internett.

Hvem skal så ta på seg ansvaret for å opprette og drive et slikt register? For psykologprofesjonens vedkommende er det naturlig å tenke seg at Norsk Psykologforening kunne være en aktuell kandidat til denne jobben. Jeg henvendte meg til Norsk Psykologforening med denne problemstillingen i begynnelsen av april, og vil benytte anledningen til igjen å invitere foreningen til å komme på banen på disse meget viktige spørsmålene. Pasientens beste må alltid stå i sentrum når man vurderer nye helsetilbud. Vi kommer til å se en rask økning i bruken av helsetjenester på Internett framover, og det viktige spørsmålet vil være hvordan man styrer utviklingen til brukernes fordel. Når det gjelder psykologiske tjenester på nettet, viser erfaringene fra USA at man kan komme i kontakt med en del brukere som ellers ikke ville oppsøkt psykolog, for eksempel mennesker med store sosiale problemer. Slike tjenester har derfor sin klare funksjon, og bør tas mer alvorlig av fagmiljøer enn hittil.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media