INDIVIDNIVÅ: Hvorfor man stemmer på et parti som ønsker å redusere klimagassutslippene er relevant for å forstå klimapolitikken som føres, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / Scanpix
INDIVIDNIVÅ: Hvorfor man stemmer på et parti som ønsker å redusere klimagassutslippene er relevant for å forstå klimapolitikken som føres, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Psykologien kan ikke ignoreres

Hvis man avfeier psykologiens betydning for å forstå manglende klimatiltak, avfeier man også individets betydning.

I demokratier må klimapolitikken også forstås på individnivå, som resultat av bevisste valg.

I sin kronikk i dagbladet 31. januar, argumenterer Erik Martiniussen for at fagfeltet klimapsykologi, et fagfelt som forsøker å avdekke hvordan vi som individer tenker, handler og føler rundt klimaendringene, ikke har livets rett. Han velger å se bort fra at klimapolitikken vår er et resultat av en rekke individuelle valg gjort ved stemmeurnen. Hvorfor man stemmer på et parti som ønsker å redusere klimagassutslippene eller hvorfor man ikke gjør det, er interessante spørsmål som er relevante for å forstå den klimapolitikken som føres.

Statsvitere har argumentert for at siden det er framtidige generasjoner og mennesker i andre land som vil bli rammet, er det naturlig at vi ikke engasjerer oss. Moralpsykologen Jonathan Haidt har derimot vist i sin forskning at så godt som alle mennesker er opptatt av vårt moralske forvalteransvar, men at vi resonnerer ulikt om moral.

En nylig publisert artikkel i tidsskriftet Nature undersøker betydningen av naturvitenskapelig kompetanse for holdninger til klimaendring. Hvis man har en egalitær grunnholdning og besitter mye kompetanse innen naturvitenskap, er det svært høy sannsynlighet for at man er opptatt av og bekymret for klimaendringer. Hvis man derimot er en individualist er det ingen klar sammenheng mellom naturvitenskapelig kompetanse og bekymring for klimaendringer. Individuelle preferanser farger hvilke informasjon vi tar inn.

Vi kan se dette i sammenheng med nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahnemans kartlegging av feilslutninger vi gjør når vi forenkler en kompleks verden. En klassisk feilslutning er at fenomener som er nærme oss i tid og rom påvirker oss sterkere enn de som er langt unna.

Frp-politikeren Jan Henrik Fredriksen, som ifølge DN har sett ut av vinduet for å forstå klimaendringene, blir slik et godt eksempel. Og selv om vi ikke nødvendigvis er like ekstreme som Fredriksen tyder forskningen på at de fleste av oss ikke forstår konsekvensene av klimaendringene. Derfor tar vi heller ikke tar de beslutningene vi ville ønske at vi hadde tatt, når vi i framtida opplever de faktiske konsekvensene og de emosjonene som ledsager vår opplevelse av disse konsekvensene.

Hvis man som Martiniussen avfeier psykologiens betydning for å forstå manglende klimatiltak, avfeier man også individets betydning. Det er vanskelig å forstå at han argumenterer for dette i et av verdens mest demokratiske land.