Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Psykologiens rolle i utviklingslæren

Er prinsippene fra evolusjonsteorien relevante for utvikling av kultur? Kronikkforfatteren skriver at det å hevde at biologi ikke kan hjelpe oss til å forstå psykologi - fra de mest basale til våre høyeste åndsevner - er uriktig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PROFESSOR Arnulf Kolstad har i sin kronikk «Det kulturelle mennesket» (29.05) lansert flere kritiske påstander mot evolusjonspsykologien. Mest oppsiktsvekkende er det at han opplever evolusjonspsykologien som et biologdominert fag. Det er det ikke. Evolusjonspsykologi er en grunnleggende psykologisk, men også tverrfaglig disiplin. Kolstads formulering om at Homo sapiens sapiens ikke følger loven om det naturlige utvalg er merkelig. Vår art ble til ved naturlig utvalg. Ingen arter følger noen lov. «Loven» er matematisk nødvendig gitt konsekvenser av miljømessige forhold på populasjonens gener over generasjoner. Vi kan kjempe mot, men vil være påvirket av vår arts evolusjonshistorie. Skulle fugleinfluensavirus evolvere evnen til å smitte mellom mennesker vil enkelte med evolvert immunitet ikke bli smittet. I sultrammede land er det differensiell overlevelse blant barn. I USA er det seleksjon mot gener som gir anemi blant etterkommere etter afrikanere fra malariaområder. I Afrika beskyttet genene mot malaria. Luksusen som i Vesten gjør at vi holder seleksjon til et minimum er en ny tilstand; den kan vise seg å være skjør. Uansett må vi akseptere at evolusjon er en kontinuerlig prosess, så lenge det finnes liv, og effektene kan kun observeres etter lang tid.

VI MÅ FORHOLDE OSS til at det finnes tverrkulturelle tilbøyeligheter; menneskelige universalier. Disse skyldes evolverte mentale mekanismer. Faktisk må evnen til kultur være en evolvert egenskap i seg selv. Det å utvikle kultur som bryter fullstendig med «evolusjonslovene» kan være uhensiktsmessig og noe som hindrer at kulturen vil bestå over evolusjonær tid - men det lar seg gjøre til en viss grad. De fleste kulturer har regler for arv tilpasset slektskapsforhold og farskapssikkerhet. Nepotisme er typisk. Det er vanskelig å forestille seg en kultur der barn ikke profitterer på foreldrenes status. Et annet usannsynlig fenomen er en kultur der insest regnes som helt ok for folk flest. Eller en kultur der en dyrker kvinner etter menopause som seksuelle idealer. Eller hele kulturer uten sex. Dette er selvsagt banalt opplagte eksempler - samtidig er det vesentlige momenter for hvorfor en evolusjonspsykologisk tilnærming kan forklare kulturforhold.

DET FINNES tilløp til forsøk i forskjellige kulturer i forskjellige historiske perioder til å utfordre enkelte av prinsippene - men det har ikke vært særlig vellykket. Vi kunne sett på andre behov. For eksempel problemet med fri sex uten sjalusi i kollektiv, eller behovet for å oppdra egne barn i kibbutzer, eller de mislykkede forsøkene på å få disse barna til å inngå romantiske forhold med hverandre når de vokser opp sammen - eller i samfunn med lett tilgjengelig sukker og fett (gjort lett tilgjengelig på grunn av våre evolverte preferanser) å få folk til å la være å innta for mange kalorier. At det til en viss grad lar seg gjøre å utvikle (sub)kulturer som bryter med vår evolverte natur kan eksemplifiseres med forsøk på å innføre ti bud eller sølibat eller en kommunistisk utopi - det virker vanskelig å få til en god gjennomføring hos de fleste medlemmene, og spesielt de som har mest innflytelse og handlingsfrihet ser ut til å bryte reglene. Reglene fra middelalderens Europa for sex (bla. utbredte ideer om herskerens rett til første natt med jomfruer i riket), arv av titler og regulering av eiendom (fks. kirkens behov for å innføre sølibat) avslører at prinsipper fra evolusjonsteorien har vært relevante for utvikling av kultur.Dersom en teller mulige etterkommere etter Djengis Kahn, vil man se at det ikke bare gjaldt i Europa. En har anslått at én mann som levde i Sentral-Asia for 1000 år siden er forfar til 0,5 prosent av verdens mannlige befolkning. Dette kan kun være et resultat av kultur som er i overensstemmelse med seleksjon. Han hadde seksuell tilgang til kvinner i okkuperte områder, og hans barn ble gitt statusposisjoner med tilgang til flere kvinner, og mønsteret ble vedlikeholdt over generasjoner. Merk at de fleste som har levd har ingen levende etterkommere.

EVOLUSJONSPSYKOLOGIEN er ikke en motsats til noen annen forståelsesramme for mennesket - utenom en totalplastisk modell av sinnet, der det ikke antas at mennesket på noen vesentlig måte er et resultat av sin evolusjonshistorie. Slik er evolusjonspsykologien på linje med - fremfor en motsats til - læringspsykologien: Det er en viktig å forholde seg til medfødte predisposisjoner. Ideen om ekvipotensialitet, at alt kan læres like lett av alle arter, ble på 70-tallet utfordret av bla. Öhman og Hugdahl. Det er lettere å lære en fobisk respons til en edderkopp enn til en kaffekopp. Det vi får fobier for, er forhold som var farlige i fortiden (høyder, mørke, trange plasser, slanger, edderkopper, mus); det som er farlig nå i dag (biler, pistoler, tabletter, rusmidler, spilleautomater, ubeskyttet sex, sukker, salt og fett) er vi ikke fobiske til - vi er hypofobiske; for lite redde. Listen er lang over momenter som tyder på at evolusjonspsykologien er relevant. Når menneskene opplever seg selv som styrt av noe annet enn sin egen bevisste vilje, betyr ikke det at de er psykologisk naive. Dette ligger til grunn for både Shakespeares litteratur, Freuds psykoanalyse og evolusjonspsykologien. Det å anta at mennesker har evolverte evner, trekk, behov, preferanser, eller tilbøyeligheter - inkludert psykologiske mekanismer som muliggjør kulturutvikling - er lite omstridt innen psykologien. Dette presenteres som en mulig måte å forholde seg til psykologi på i de fleste innføringer, og undervises ved flere av psykologiutdannelsene. Det forskes ut fra evolusjonsteori ved flere av våre universiteter.

DET FINNES for eksempel psykologer som studerer hvordan biologi påvirker mange forskjellige nivåer av mental funksjon. Det finnes en rekke fremstående biologer som har bidratt med fundamental kunnskap om menneskets psykologi. Det å hevde at biologi ikke kan hjelpe oss til å forstå psykologi - fra de mest basale til våre høyeste åndsevner - er uriktig. Dette er et uttrykk for en utdatert og intellektuelt fallitt dualisme (tanken om at kropp og sinn er to vesensforskjellige fenomener). Det man savner i en akademisk kritikk av evolusjonspsykologien er anerkjennelsen av at dette er et psykologisk fag, og en gjennomgang av primærlitteraturen og forskningen. Jeg henviser til Iver Mysteruds verk om mennesket, eller min egen lærebok i evolusjonspsykologi for en oversikt over relevant forskning. Problemstillingen slik Kolstad vinkler den, har vært gjennomdebattert i løpet av de siste tiårene - blant annet rundt populærvitenskapelige bøker som har påvirket den allmenne, intellektuelle og akademiske debatten, fra trettiårsjubilanten «Selfish Gene» av Dawkins til bøker som Pinkers «Blank Slate» og Ridleys «Nature via Nurture». Jeg inviterer til en mer fruktbar debatt der man tar utgangspunkt i en konstruktiv bruk av flere innfallsvinkler til studiet av menneskets natur.