Psykologisk pioner

Særegen psykologisk roman om et så begredelig liv at det nærmer seg komikken.

BOK: Psykologiske romaner med selvbiografiske trekk er nærmest malen for dagens skjønnlitteratur. Slik var det ikke for to hundre år siden. Den tyske forfatteren Karl Phillip Moritz (1756-93) var derfor forut for sin tid da han skrev «Anton Reiser» (1785-90).

Boka bærer undertittelen en psykologisk roman, og kan ifølge forfatteren selv «muligens kalles en biografi, siden iakttakelsene for en stor del er hentet fra det virkelige liv».

Nedvurdering og forakt

«Anton Reiser» er skrevet i den såkalte Goethe-tiden. Den var preget av «Sturm und Drang»-generasjonens geni og naturdyrkelse, parallelt med begynnelsen av romantikken, humanismen, den tyske idealisme. Mot alle disse ismene står denne 350 siders fortellingen om den begavede, fattige, svakelige og ulykksalige Antons indre liv.

Eller snarere hvordan livets mange ydmykelser påvirker ham: Foreldre som snakker til ham «med en slags nedvurdering og forakt, som gikk tvers gjennom sjelen hans». Lærere og velgjørere som ydmyker ham. Inntil han som tjueåring til sin store lykke får innpass i en teatertrupp (dette var det tyske teatrets storhetstid). Den dagen han ankommer har selvsagt sjefen stukket av med alle pengene og truppen gått i oppløsning.

Patologisk

Fortellingen om begredelighetene i Antons liv er så ekstrem at den nærmer seg det patologiske, og nesten komiske. Anton selv snakker om «sødmen ved å lide urettferdig», og avslører en nesten ironisk selvinnsikt når han forteller om foreldrenes elendige ekteskap.

Hans far var sterkt troende, hans mor hadde en «ulykkelig vane med å være fornærmet, og likte å se seg som fornærmet også når hun i virkeligheten ikke var det, og føle en viss medlidenhet med seg selv og finne en glede i det. Dessverre synes denne sykdommen å ha gått i arv til hennes sønn, som nå ofte måtte kjempe forgjeves med den».

Like problematisk som selvmedlidenheten er skoleflinke Antons ekstreme stolthet: Han forteller om den grusomme ydmykelsen da han skal lese høyt fra en skolebok og kommer til å rive litt i arket. Skolestyrenes strenge reaksjon er en så stor belastning for Reiser at han aldri kommer over det store «slaget».

Seksuelt betent

Der den psykologiske tilnærmelsen er påfallende moderne, er pedagogikken like påfallende «umoderne». Anton (Moritz) levde i ei tid da barnebøker for seksåringer handlet om øvelser i fromhet, noe den dypt troende Anton leste med en voldsom intensitet. Skrekkinngytende og til dels seksuelt betent, synes det for en moderne leser da Anton forteller at han som ung gutt står i et avsidesliggende baderom, og vasker sin velgjører på ryggen. Velgjøreren formaner: «Anton, vokt deg for helvete.»

Moritz selv skal ha vært en notorisk ulykkesfugl, alltid stusslig kledd og evig ydmyket. Også av kona som var åpent utro, inntil hun forlot ham. Goethe skal ha forbarmet seg over den ulykkelige, fattige og begavede forfatteren. Men selv han fikk føle Moritz` skjebnesvangre uheldighet. I «Italiensk reise» forteller Goethe om en tur til havet der Moritz falt og brakk armen. Noe som ifølge Goethe «ødela hele gleden og brakte et ondt huskors inn i den lille kretsen vår».

Det er Sverre Dahl som har oversatt denne særegne, til dels eksentriske og anbefalelsesverdige boka. Dahl har også skrevet et informativt og velformulert forord som jeg her trekker store veksler på.