Psykopaten og mora

Helstøpt krim om barnerov og sykelig morsbinding.

BOK: Seriemordere har ofte et vanskelig forhold til sin mor, har jeg skjønt. Enten hater de henne, eller så står de henne altfor nær. Begge deler er visst like ille, og fører uansett til et forkvaklet kvinnesyn og manglende evne til nærhet. Alle tilhengere av krim og skrekk vet dette, det er nok å nevne Norman Bates i «Psycho». Stakkars Norman var tidlig ute i sjangeren, og hans mumifiserte mamma hadde nyhetens interesse. Følgelig var Normans galskap også frisk og overraskende. I dag er det annerledes, etter tiår med utallige varianter og bruk og misbruk av samme tema.

Det tjuende århundre var psykologiens århundre, og Freud har i sannhet bidratt til mangt et lettkjøpt, litterært morskompleks. I nyere tid er det incest som har rykket opp og blitt krimforfatternes foretrukne felt, siden samfunnets største tabu selvsagt også gir det størst grøss. Håkan Nesser velger å kombinere disse to emnene, og gjør en unormal, lummer morsbinding til utgangspunkt for morderens syke logikk.

Nessers psykopat, som kommer til syne allerede på bokas første sider, er noe så gammeldags som en ekte kveler. Han bruker hendene og ingenting annet. En slags miljømorder, ifølge politiets makabre sjargong. Uten kunstige tilsetningsstoffer. Men spøken setter seg fort fast i halsen, når likene hoper seg opp uten et eneste spor.

Tenksom og kultivert

Den pensjonerte politiførstebetjent, nå antikvarbokhandler, Van Veeteren blir trukket inn i saken, som en støvete, men høyst intelligent sjuende far i politihuset. Som krimhelt er han i slekt med gamle detektimetravere som Columbo og inspektør Morse, med en tenksom og kultivert aura. Han driver sitt antikvariat i all stillhet, og stepper inn når kollegene trenger ham. Til slutt blir det da også Van Veeterens briljante intuisjon som løser saken, og morderen får som fortjent. Det sier egentlig ikke så lite, uten å gå i groteske detaljer. Hovedsaken er at den moralske likevekten blir gjenopprettet, slik det bør være i alle tradisjonelle krimromaner. Det er tryggest slik, og en bestselgende forfatter vil vel nødig irritere sine lesere.

Kattens lek

Bokas beste og mest foruroligende trekk er det forbudte seksuelle forholdet mellom morderen og ei seksten år gammel jente, datteren til en kvinne han selv har et forhold til. Utviklingen her, fra den uskyldige og nesten umerkelige innledningen, via den erotiske besettelsen som for hennes del raskt går over i uro og ubehag, og fram til skrekkens øyeblikk, da psykopatens sanne ansikt griner mot henne, er hjerteskjærende godt beskrevet. Som kattens lek med et hjelpeløst bytte. Akkurat dette siste ligger delvis i bokas tittel, som for øvrig er merkelig oppstyltet og pretensiøs til Nesser å være.

La gå at han tilhører Sveriges absolutte elite innen krim, men fullt så høylitterær som «Svalen, katten, rosen, døden» skulle tilsi, det er han ikke. Kanskje er det inspirasjonen fra William Blake som gjør det, den dramatiske poeten som setter mye av stemningen for boka gjennom Nessers sentrale bruk av diktet «The Sick Rose». Syke sjeler kan nemlig også elske litteraturens skjønnhet, slik Nessers kvinnemorder viser oss.

Bortsett fra dette har han egentlig ikke så mye å formidle, bortsett fra farene ved overdreven morsbinding og det forkastelige i å forføre barn. Strengt tatt gamle sannheter, begge deler. Men drivende godt fortalt. Man kan vel ikke forlange mer.