Psykopater i allværsjakke

De blodtørstige campingturistene i «Sightseers» er ikke urovekkende nok.

FILM: Ben Wheatley har en brutal sans for humor og liker å leke med publikums forventninger. Han er ikke aleine - mange britiske regissører har sin unike miks når de blander sjangere etter eget hode. Wheatley har den røffe realismen vi kjenner fra britisk film og i tillegg har han den svarte humoren til en tidlig Mike Leigh. Men i stedet for relativt normale mennesker med gjenkjennelige problemer, er hovedpersonene hans hentet fra våre mer urovekkende drømmer. I mareritt kan alt skje og det gjør det hos Wheatley, med vekslende resultat for filmene som helhet.

Hans to første filmer handlet om gangstere og andre kriminelle. «Down Terrace» (2009) ble spilt inn i løpet av åtte dager på nullbudsjett, mens «Kill List» var mer ambisiøs og blander leiemordersjangeren med okkulte elementer, også her med en overhengende følelse av vond drøm.

Blodig på landet
«Sightseers» er også en original miks. Det starter som naturalistisk svart humor. Chris (Steve Oram) inviterer kjæresten Tina (Alice Lowe) med på en campingferie til diverse severdigheter på den engelske landsbygda. De sier farvel til Tinas syke, bitre mor og legger i vel. Chris og Tina virker liketil, et nyforelsket par på ferie sammen, men gradvis viser de seg å være blodtørstige psykopater.

Komikerne Lowe og Oram har samarbeidet i mange år og de prøvde å selge «Sightseer»-ideen til TV, men den ble vurdert som «for mørk». I stedet fant de sin åndsfrende i Wheatley og hans kone Amy Jump, som hjalp dem å bearbeide manuset.

Ufarlig
Dessverre er «Sightseers» mindre vellykket enn «Kill List». Den er litt for lettvint i omgang med ideene sine. «Sightseers» er av de disse filmene der man tenker at dens overskridelser ville vært sjokkerende og forfriskende for en del år sida. Når denne friskheten ikke er der, blir det åpenbart at karakterene ikke er tilfredsstillende utviklet. Man leker med ideen om et nusselig par i allværsjakker som slår ihjel folk de ikke liker trynet på, men det blir for vinglete. I stedet for sjokk, sitter man der i forvirring over at filmen ikke er mer urovekkende eller grusom. De er psykopater, men satiren er så banal at de blir ufarlige.