Psykt bra

CD: Dungen med Gustav Ejstes står for så vidt midt i en svensk slengbukse/psykedelia/progrocktradisjon, hvor de tjukkeste røttene kan følges tilbake til plateselskapet Silences katalog fra det tidlige 70-tall (Träd, Gräs & Stenar, Samla Mammas Manna m.fl.), duoen Hansson & Karlsson og den groovy psychpopen til den unge Pugh Rogefeldt.

Retrohåndverket på «4» er fortsatt formidabelt, og detaljmessig pertentlig på grensen til det museale, slik den var på andreskiva «Ta det lugnt» (plata som gjorde Dungen til smaksdommerfavoritter i toneangivende amerikansk indiepresse) og oppfølgeren «Tio bitar». Tromme- og basslyden er henførende i all sin utilslørte nostalgi. Det er luft mellom instrumentene, og i disse ihjelmastrede tider oppleves «romfølelse» som noe av en luksus- og velværeartikkel i musikken. «4» er spa for ørene.

Deilig tekstur

Men «4» er mye mer enn vellyd. Mye mer. Ejstes skal selv mene at han jobber som en hip hop-produsent, det er kanskje noe i hvordan han spenner opp sine tablåer, binder sammen lyder og passasjer og filtrerer inspirasjon og influenser gjennom mange lag. Dette er musikk med tykk, myk tekstur, og musikk som byr på seg selv i aller høyeste grad, full av hooks og kjærtegn, vennlighet og stimulans.

Slik går Dungen hinsides hippierocken, de lydlige tidsbildene og visuelle flashbacks for øvrig. Retro som følelse mer enn som oppvisning i teknikk og autensitetsforståelse. Åpningslåten «Sätt att se» setter tonen for den nye modenheten og utviklingen i Dungen-soundet, der det svøpes og ornamenteres i strykere hentet fra Isaac Hayes’ og Shuggie Otis’ orkestergrav og grubler og dveler ved pianoet og en nyfunnet jazzsensibilitet. Hør hvordan dette tas videre i «Målerås Finest», ekspressiv instrumentalrock av det fintfølende og bildeframkallende slaget, og antar en form av innsmigrende psychpop på «Det tar tid». Det finnes ikke bedre start på et album enn dette i år. Ikke i fjor heller, så vidt jeg kan huske.

Deler seg i to

De to instrumentale «Samtidigt»-instrumentalene graver på sin side i arven etter den mest eksessive, stormannsgale gitarfetisjismen fra slutten av 60-tallet – den første er Hendrix-bluesrock av mest forvrengte sort, den andre lusker omkring i Santanas bakgård litt på samme som Motorpsycho kan finne på å gjøre.

Andre halvdel av plata mangler kanskje flyten til første del, men alt i alt kommer det nok ikke bedre plater fra denne kanten av verden i år. «4» deler seg litt i to innholdsmessig også, med Dungen på jazz/soul-tokt på den ene siden, og rene gitarekspedisjoner på den andre, men uten å miste det helhetlige grepet. Det er lite folk igjen i Dungen-soundet, uten at man tar seg i å savne det. For følelsen er ikke bare den samme, den har vokst seg større og vakrere.