Pubertal problematikk

Geniet Nerdrum vinner igjen.

BOK: Det er ingen enkel oppgave å anmelde Odd Nerdrums nyeste bokutgivelse «Hvordan vi lurer hverandre». Boka er allerede nullet av kulturrådet, og forlaget nekter å sende ut leseeksemplar til undertegnede fordi de bare forventer slakt. Noe som er ganske uklokt med tanke på at Nerdrums definisjon på geniet jo er at det blir forfulgt i sitt eget land. En såkalt slakt er derfor bare en bekreftelse på ringreven Nerdrums genialitet.

Det hadde med andre ord vært svært tilfredsstillende å kunne skamrose denne boka, som nettopp handler om det misforståtte geni. Her må jeg dessverre melde pass. Jeg er ikke i tvil om at kulturrådet har tatt en riktig avgjørelse. Boka består av tre dialoger, eller skuespill. I «Søvngjengeren» møter vi den svenske maleren Alex Borge. Han er forhatt av landets etablerte kunstliv, men hyllet som geni av sine elever – og i Amerika.

Alex blir lurt trill rundt av både konservator, kone, gallerist, og til slutt elev som også er elskerinne. Han ender i gjeldsfengsel, der han muligens symbolsk blir kvalt av sin avdøde redaktør. I et skuespill som nok også er ment humoristisk og kanskje til og med selvironisk. Om enn ikke av det mest finurlige slaget. For øvrig benekter jo Nerdrum hardnakket at han er ironisk, så vi får vel ta ham på alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjenferd og selvmord

De dramatiske dialogene er teknisk sett svært enkle, med noen ganske få sceneanvisninger. Et par dansetrinn hist og her, noen gjenferd og et skudd à la Hedda Gabler. Tydelig fritt etter Ibsen, som også er tema i «Marlowe».

Her er det dikteren David Uren som har rollen som det misforståtte geni. Han skriver et verdenshistorisk drama der han introduserer (den ikke helt ukjente) teorien om at det egentlig var Marlowe som skrev Shakespeares stykker. Også her er temaet svik og penger, der Uren prøver å gjøre seg rik på å utgi sine egne dikt som Henriks Ibsens. Og som anmelderne mener er det beste Ibsen har skrevet. Geniet overgår med andre ord geniet.

Nerdrum er ingen dum mann. Han er heller ingen dårlig maler. Det er derfor synd at han bruker så mye energi på fjollete og helt stillestående ufruktbar kulturpolemikk: De gamle mestere kontra dum modernisme, geniet kontra alminneligheten. En forunderlig pubertal problematikk for en såpass tilårskommen mann som Nerdrum.

For det er unektelig noe litt infantilt ved følgende dialog mellom eleven og hans mester. VICTOR: «Du er et geni»/ ALEX BORGE: «Å…»/ VICTOR: «Kunstnerne forakter deg. Kritikerne ler av deg!»/ ALEX BORGE: «Og så…»/ VICTOR: «Du er kitsch».

Frp-folkets mann

Nå får Nerdrum full uttelling på sin plumpe infantilitet. Nettopp i sitt dumme fedreland som han helt feilaktig påstår forfølger ham. Tvert om, gjennom sin Frp-aktige polemikk mot alt «det moderne» har Nerdrum klart å bli en folkets mann. Paradoksalt nok, i og med at han nærer seg av å rakke ned på det han kaller alminneligheten. Som i dialogen fra Marlowe mellom en genial avdød far og hans datter. «(…) Du er født kontordame./ Din fantasi rekker ikke lenger enn til det slitne kontorgulvet. / Hadde bare galskapens flamme vært der … så hadde vi rømt, du og jeg (…)».

Jesus og Muhammed

Hadde det ikke vært for Nerdrums forsikringer om at ingen av personene i dialogene er identiske med nålevende personer, ville jeg tillatt meg på påpeke visse likheter mellom Nerdrum selv og hovedpersonene i dialogene. Den tredje dialogen «Etter Armageddon», er påfallende nok lagt til Island, dit Nerdrum en gang «rømte». Det er en slags science fiction, formet som et historisk vikingdrama, skrevet på nynorsk. Tematikken synes å være at Norge blir okkupert i et hevndrama, der både kong Jesus og Muhammed opptrer. Hva de har der å gjøre er nokså uklart for meg. For denne dialogen overgår om mulig de to andre i vilkårlig tåkeprat. Noe som vel betyr at det nettopp er her Nerdrum viser sin styrke som åndsmenneske. Geniet kjennetegnes som kjent av at dumme kritikere ikke forstår dem.