Pubertalt

Marilyn Manson er i ferd med å bli en parodi på seg selv.

Fem år etter at han framsto som rockens redningsmann, ga han Oslo et pisslunkent og umotivert show i går kveld.

Manson slo igjennom med «Antichrist Superstar» i 1996 som en særdeles kjærkommen figur på en fargeløs og ansiktsløs rockscene.

På scenen i Oslo Spektrum sto en fallen, lett matlei antikrist. De sier han sprer hat, men hadde det enda vært så vel.

Hyklersk

Det vi fikk se var en litt dum og sjarmløs heavy metal-artist med sjokkerende få bra låter og et lite artistisk register å spille på. Siden 1997 har han ikke maktet å fornye seg en millimeter som liveartist. Den modenheten han påstår å ha tilegnet seg er umulig å få øye på. Tidligere skapte hans intensitet frysninger på konserter. Nå blir man bare skuffet over at han ikke har klart å utvikle sin egen scenepersonlighet.

Sceneeffektene er ikke spektakulære. Noen stylter, en talerstol her og et podie der. Vi har sett det før, og vi er ikke fornøyde. Manson, som fortsatt viser at han har karakter på sitt siste album, framstår ikke som noen tenkende versting, bare som en versting som griper til primalrockens enkleste og billigste fakter og vræl. Sånn sett er han i ferd med å bli like hyklersk som det amerikanske mediesamfunnet han slakter: samme hva budskapet er, bare det selger.

Endimensjonalt

I et halvannet time langt show er «The Love Song», «Great Big White World», «The Nobodies», «Dope Show», Eurythmics-cover'n «Sweet Dreams» og «Beautiful People» et lite knippe bra låter i et høyt helvete av ufokusert og endimensjonal industri-metal.

Manson er i ferd med å bli en irrelevant artist. Han er et langt mindre troverdig symbol for fremmedgjorte tenåringer og mot etablissementet enn det Eminem er. Og når det gjelder turnénavnet «Guns, God & Government», er det ikke sånn at Manson viser noen voldsom evne eller vilje til å kle av fenomenene lenger. Det er snarere et forutsigbart slagord for en salgsvare som er i ferd med å bli faretruende hul.

SÅ 90-TALLS: Verden er i ferd med å bli lei av Marilyn Mansons repeterende primalskrik. Men ikke Manson selv. Det som en gang var en uhyre smart entertainer viste seg som en blek skygge av seg selv.