Pubertetens ryddegutt

Hvor det blei av alle gutta? Først ble de norskpensum i ungdomsskolen. Så ble de musikal. En ny generasjon skal lære «hvor det butta» av Lars Saabye Christensen.

- Jeg er en ryddegutt. Tøflene mine står på rekke og platesamlingen er ordnet alfabetisk. Jeg er en ordensmann. Å skrive handler om å få system i fantasiens kaos. Kunsten er et ryddig rom.

Sier Lars Saabye Christensen, og rister litt på den svarte skjorta i det svarte jakkeermet over den svarte buksa, for å sjekke klokka. Han har så mange planer. Hver morgen spretter han opp og begynner umiddelbart å skrive, i tøfler og slåbrok. Før han løper til Oslo Nye Teater, der de prøver hektisk på hans «Beatles». Før han finpusser den nye CD-en, før han drar for å lese dikt i forestillingen «Skrapjern og silke», før han stuper, muligens i seng. Siden livet hans er så stillesittende, jogger han dessuten en mil eller to om dagen.

- Å ha kontroll er en god følelse. Jeg har aldri forstått dem som sier at teksten begynner å leve sitt eget liv, eller at personene tar over handlingen. For hver setning jeg skriver, forsøker jeg å avdekke noe ved meg selv. Når jeg setter punktum, vil jeg gjerne være litt klokere.

HELSETRØYE.

Det er et Saabye Christensen-ord. Og sløyd. Saftpose. Stikkball. Kodelås. Kastanje.

- Da jeg skrev «Herman», gikk jeg ut i gata og tok opp en kastanje. Den fysiske følelsen av å ha kastanjen i hånden åpnet for noe som jeg trodde jeg hadde glemt. Å skrive er å rydde i hukommelsen. Hos meg koples visuelle minner til tanker. Jeg er vel kanskje bedre til å se enn til å tenke.

Hvis du er midt i førtiåra og ikke husker barndommen din, er sjansen stor for at Lars Saabye Christensen gjør det. Han var ung på den tida da det fantes en Beatles-tekst for enhver begivenhet, en B-side for enhver følelse. På veien et sted mellom «Help» og «Revolution» ble han «Paperback Writer». Av de aller største: 200000 nordmenn har lest romanen «Beatles» de siste seksten åra. Lars Saabye Christensen er ikke blant dem.

- For ordens skyld måtte jeg gå igjennom boka, da jeg skulle lage sceneversjonen. Hadde ikke lest den siden jeg skrev den. Nå slo det meg at jeg ikke kunne skrevet den i dag. Den ble til i riktig øyeblikk, da jeg hadde passe nærhet og distanse til tida.

SI MEG HVILKEN BEATLE

du ville være, og jeg skal si deg hvem du var. Var det John? Han var jo poeten. Eller Paul? Han hadde dette sorgmuntre. George? Han var den mystiske, tilbaketrukne. Eller Ringo? Klovnen, den snublende jokeren. Lars Saabye Christensen er på en måte en bit av alle fire.

- Hvem jeg «var», varierte fra plate til plate. Men etter hvert ble det John Lennon. Han var jo poeten, og ga ut små, rare tekstbøker med tegninger. Det var stort. Min Beatles-periode var en tid med hemningsløs, fordomsfri begeistring. Den unner jeg alle.

Men i begynnelsen var ikke Beatles. I begynnelsen var - Cliff Richard.

- Du gikk ikke på fest med Cliff-platene dine. Det var mer sånn du spilte når du hadde influensa og var hjemme fra skolen. Prestisje ble målt i hvor mange LP-er du hadde. Fire var bra. Jeg hadde seks eller sju, slett ikke verst. Nummererte dem i forhold til anskaffelse. Jeg var vel en type som syntes det var OK å sitte hjemme og pusle.

FRISØRSALONG.

Det er et Saabye Christensen-sted. Og soaré. Stupebrett. Gutterom. Gymsal.

- I frisørsalongen ligger det en form for poesi. Dramatikken i en gammel gymsal er mer nådeløs. Mange magesår er grunnlagt der. Skammen over å være redd, over ikke å beherske din egen kropp, å bli kalt pyse.

- Er forfattere mer opptatt av puberteten enn andre?

- Jeg debuterte så tidlig, kanskje er det disse «rommene» jeg har. Jeg vil jo gjerne lage meg noen nye rom også, men har ikke lyst til å flytte ut av de gamle. Jeg kan jo leie dem ut noen år?

Hvem skulle kunne flytte inn i Saabye Christensens gamle gemakker? Det måtte være en som kjente heten fra begivenhetsløse sommerferieri byen, lyden av hovene fra Zorros hest når han galopperer over lerretet på Frogner kino, klangen i et hammondorgel i en tom hotellrestaurant.

Skal du bli kjent med Lars, sa en som kjenner ham, må du lese diktene hans. De er sårere og mer direkte enn romanene.

- Diktet går rett på, samma hva det støter på, sier Lars.

- Det bør inneholde minst én linje som er ubehagelig å skrive. Man ønsker å provosere, samtidig som man gjerne vil bli likt.

Som skikkelsen Herman, er Lars Saabye Christensen glad i å kalle seg selv for «man» når han snakker. Når han skriver, er det «jeg».

Å SE HAM LESE

dikt, er en intens, men nervøs opplevelse. Han leser med stort alvor, som ville han si at det er nå eller aldri.

- Opplesning er en del av yrket. Ellers har jeg ingen ambisjoner om å stå på scenen. Jeg spilte Frosken Frans på folkeskolen, med grønn trikot og grønne svømmeføtter. Var kanskje der jeg fikk skrekken.

Selv har dramatikeren knapt satt sin fot i teatersalongen siden 70-åra. Det oppsøkende teater ble for påtrengende for en sjenert gutt fra Skillebekk.

- Du kunne risikere plutselig å være med i forestillingen hvis du satte deg på feil stol. Det var ikke noe for meg. Jeg er en privat person. Alle må ha noen hemmeligheter de beskytter.

- Rart at du liker å jobbe med film og teater, du som er så glad i kontroll?

- Jeg må sitte hjemme og ha kontroll. Det er hjørnesteinen. Så kan jeg gå ut i verden og gi slipp.

Lars Saabye Christensen trekker pusten og smiler litt skrått.

- Innenfor visse rammer, da.

STØRST GLEDE AV

Lars Saabye Christensens første diktsamling, hadde postverket. Samlingen reiste fram og tilbake mellom returadressen og alle forlagene som sto i telefonkatalogen. Først da han kom til Almanakkforlaget, ga unge Lars opp.

- Jeg solgte stensilerte diktsamlinger fra tralle på Karl Johan, aner ikke hvor jeg fikk selvtilliten fra. Selvtillit henger vel ofte sammen med den gruppen man føler seg tilknyttet. Dessuten hadde jeg ennå ikke erfaring med å dumme meg helt ut. En ganske behagelig uvitenhet.

Det første diktet skrev han som trettenåring. Det handlet om klokker. Andre som strevde med å få ordene til å danse i 70-åras motkulturelle miljøer, husker hvor urettferdig det var med Lars: Han var så «ferdig», så formfullendt, og den første som debuterte.

- Jeg tror på både tilfeldigheter og sammenhenger. Miljøet rundt deg kan avgjøre om det blir poesi eller slalåm. Samtidig trekkes du jo mot noe. Jeg er vokst opp med mye bøker. De var en naturlig del av veggen. Jeg skjønte tidlig at jeg ikke kunne bli rockestjerne, jeg som spilte klassisk piano og hadde lyst hår. Kunne ikke bli hva som helst, det måtte være noe som ikke krevde et minumum av praktisk sans. Jeg var elendig allerede i pappsløyden.

- Hvordan skjønte du det?

- Jeg lagde en serviettring, som ikke virket.

AV ALL ANGST MAN KAN VELGE

mellom, sier Lars, er prestasjonsangsten den beste.

- En luksusangst.

- Du skriver enormt mye, blir du nervøs av å være arbeidsledig?

- Jeg liker å ha noe å gjøre, men jeg har ikke det man kaller skrivekløe. Jeg er god til å planlegge: vente til tida er inne med å skrive. Jeg er en blanding av rastløshet og ønsket om ikke å gjøre noe. Jeg prøver få meg en løpetur hver dag.

- Løper du fra noe eller til noe?

- Man kan selvfølgelig diskutere når gode vaner blir uvane, men jeg kaller løpingen for mine frie minutter. Jeg er uangripelig, utilgjengelig og har full kontroll. Det er godt for huet mitt.

Så vanemessig løper Saabye Christensen, at han en gang kolliderte med 17. mai-toget. En opplagt trafikkfare. Heldigvis kjører han ikke bil. Derimot kjører han mye drosje.

- En gang møtte jeg en drosjesjåfør som slo av taksameteret og insisterte på å kjøre meg til alle stedene der «Beatles» foregår. Hvis du bryter av da, tar det et sekund fra du er helten hans til du er verdens største drittsekk. Så det ble en ganske lang tur. Men da han begynte å kjøre meg oppover Thereses gate for å vise meg hvor «Jokeren» foregikk også, sa jeg stopp og ville hjem.

«HJEM» ER NÅ I KIRKEVEIEN,

i mormors gamle leilighet, som Lars husker som mørk og lun, med klokke på veggen og tunge møbler «som ikke kunne flyttes på». Hvis du skal ha flyttet et piano, er for øvrig Lars Saabye Christensen din mann. Han kan flytting. I mange år var han trofast sommerjobber i Majorstua Flyttebyrå.

- Ja da, jeg er flink til å bære.

- Bære? Du?

- Jeg bærer stein, møbler, hva som helst. Å slippe inn i fremmede leiligheter, var en stor opplevelse. Jeg er lidenskapelig nysgjerrig. Kikke, kjenne på lukter. Se den hverdagslige, stille dramatikken i tingene folk samler på. Jeg husker noen som skulle flytte hals over hode. Vi måtte re opp senga før vi kunne bære den. En Hamsun-bok falt ut av bokhylla, ut av den datt et bilde av en kvinne og en tørket blomst. Det var et øyeblikk fylt av dramatikk, av poesi og en stor sorg.

ONSDAG.

Det er en Saabye Christensen-dag. Og tirsdag. Passe kald og grå.

- De lave, begivenhetsløse dagene kan man fylle med egne ting.

Jeg er en mann for de små begivenheter. Jeg finner dramatikken og poesien i dem. Trenger ikke fyrverkeri for å ha en fin kveld. Nyttårsaften 1999 blir klart for heftig for meg. Særlig hvis regjeringen og staten skal lage vorspiel.

I diktet «235959 1999» beskriver han hvordan alt bryter sammen på tolvslaget: Det er så ille at pirquetprøven din blir slettet og dødsattesten kommer i posten.

- Gruer du deg fælt?

- Ingen fester kan bli helt vellykket på en slik dag. Fallhøyden er så stor. Det er kanskje derfor jeg liker hverdagen best, sier Lars Saabye Christensen, og ser seg over skulderen.

- Det er nok bakholdsangrep i hverdagen.