Mark Knopfler spiller i DNB Arena i Stavanger. 
FOTO: Tommy Ellingsen
Mark Knopfler spiller i DNB Arena i Stavanger. FOTO: Tommy EllingsenVis mer

Publikum ødelegger konsertene?

At det klages over at konsertpublikum og annet publikum ikke kan oppføre seg, er i bunn og grunn som det skal være.

Meninger

Blant agurknyhetene den første delen av denne sommeren så langt er at musikere ber nordmenn på konsert skjerpe seg. De må lytte mer og prate mindre, kunne nrk.no melde i går.

Saken er muligens en oppfølger til en debatt som startet i Adressa for et par uker siden, hvor Anton Larsen i et debattinnlegg beklaget seg over oppførselen til folk på Mark Knopflers konsert på Sverresborg i Trondheim. Musikkopplevelsen ble ifølge Larsen ødelagt av folk som sto med ryggen til og ropte til hverandre, som dyttet seg fram og som snakket i mobiltelefoner.

Interessant nok hevder Larsen at Trondheim skiller seg negativt ut fra resten av landet når det gjelder publikumskulturen på konserter, mens NRK-saken bygger på en antakelse om at nordmenn generelt oftere forstyrrer musikken enn publikum i andre land. I slike sammenhenger fremstår verden ofte som mer viselig innrettet ute i den store verden, enten dette er utenfor Trøndelag (for en trønder) eller utenfor Norge (for en nordmann). 

Slike diskusjoner inntreffer relativt hyppig. Vanligvis skyldes ikke spenningene som regelmessig oppstår at deler av publikum ikke kan oppføre seg, men at ulike publikummere oppsøker kultur- eller sportsbegivenheter med ulike forventninger. Det gir meg anledning til å diskutere mangfoldet i publikumsrelasjoner og publikumsmotiver på konserter, på kunstutstillinger, på idrettsstevner og på kino.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tar vi for oss hele feltet av kulturopplevelser, finner vi stor variasjon i hva som er «korrekt» publikumsadferd. Ikke bare opptrer et rockepublikum annerledes enn publikum på Oslo Kammermusikkfestival, de forventes også å opptre annerledes. På samme måte er fotballpublikummet som regel atskillig mer støyende enn publikum under Wimbledon-turneringen i tennis.

Ved større begivenheter, som Mark Knopfler-konserten, er imidlertid risikoen spesielt stor for at ulike publikumsgrupper har divergerende forventninger og motiver. Slike arrangementer tiltrekker seg nemlig en god del folk som kanskje ikke er der først og fremst for å lytte konsentrert til Knopflers gitarsoloer. Arrangementene er attraksjoner i seg selv, og det som foregår på scenen kan for noen være underordnet. I stedet blir konserten kulisse for en samværsform de like gjerne kunne praktisert på bar eller nattklubb; den joviale, ofte lett alkoholinfiserte samtalen. Men av og til holder det ikke å sitte på bar, av og til vil man være der tusenvis av andre også er.

Av samme grunn er det stas å ha billett til cupfinalen eller til VM-finalen i fotball. Sannsynligvis er den gjennomsnittlige fotballinteressen ved slike anledninger langt lavere enn på en ordinær seriekamp. Det er lett å forstå at de som er der for musikkens eller fotballkampens skyld blir irritert, men slike gnisninger er antakelig uunngåelige.

Variasjoner i publikumskulturer går langs flere dimensjoner; jeg skal her peke på fire. For det første vil publikumsadferden endre seg over tid. Et uregjerlig og støyende publikum var for eksempel ikke noe som kom med rock og fotball. Opprinnelig var teaterpublikummet, som i dag ofte er svært veloppdragent, nokså anarkistisk anlagt. Første gang Frankrike fikk en lovbestemmelse om teateret, besto i den i følge kulturforskeren Anne Marit Waade av en kongelig forordning som skulle hindre slåssing og bråk.

Heller ikke klassiske konserter har alltid vært like dannede og disiplinerte som de vanligvis er i dag. I den historiske romanen 1913. Århundrets sommer skriver Florian Illies om hvordan Arnold Schönberg, tolvtoneteknikkens far, ble mottatt i Wien da han skulle dirigere noen stykker av sin elev Alban Berg. Publikum ble provosert av den eksperimentelle musikken og det hele endte med et basketak. Schönberg uttalte etterpå bestemt at «en konsertbillett gir innehaveren rett til å lytte til konserten, men ikke til å forstyrre fremførelsen». Det er et forståelig, men langt fra opplagt synspunkt. Det virker imidlertid som det klassiske musikkpublikummet i dag stort sett følger denne leveregelen.

For det andre har som vi har sett publikum ulike motiver for å oppsøke et kulturarrangement. Å oppleve kunst og å ha det hyggelig sosialt kan naturligvis kombineres, men det vil fort oppstå gnisninger mellom grupper som vektlegger de to motivene ulikt. Det blir som hvis man på et lett rølpete nachspiel setter på en låt man insisterer på at alle må lytte til. Gjestene kan synes det er fint med musikk, men de føler seg ikke nødvendigvis forpliktet til å la konversasjonen opphøre for å lytte på ordentlig.

VIP-gjester som er på fotballkamp for å pleie forretningsforbindelser er heller ikke spesielt populære blant dem som er der først og fremst for kampens skyld. Fotballen har imidlertid den fordelen at den kan plassere disse gruppene på ulike deler av tribunen, slik at de ikke ødelegger for hverandre.

For det tredje opptrer publikum sjelden helt og holdent i samsvar med den regien artisten eller arrangøren forsøker å legge opp til. De mest interessante publikumskulturene oppstår i selve relasjonen mellom artisten, arrangøren og publikum. Atmosfæren vil ofte erfares som langt bedre hvis den skapes nedenfra enn hvis den regisseres ovenfra. At publikum lager lyd på en rockekonsert er som forventet, det er deres bidrag til den opplevelsen de selv konsumerer. Et rockepublikum skaper deler av atmosfæren ved å hylle musikken vokalt, kroppslig og kollektivt. Det Larsen reagerte på, var imidlertid at lyden og engasjementet ikke var rettet mot scenen.

For scenekunstnere er nettopp publikums ignoranse ofte det som irriterer mest: om folk piper, viser de i det minste engasjement. Egil Hegerberg sier til nrk.no at det er vanskelig å prestere hvis publikum ikke følger med. Problemet i Trondheim var altså ikke at publikum «forstyrret» musikken, men at de gjorde det på feil måte; ved ikke å ha sin oppmerksomhet mot scenen.

Til sist er (for det fjerde) utskiftningen av generasjoner ofte en kilde til misnøye og motsetninger. Et typisk eksempel her er når et ungt publikum ikke fatter kodene på feltet, eller når de aktivt opponerer mot dem og skaper nye. Beatles-fansen oppførte seg ulikt det man hadde sett tidligere, og hylte på en måte som gjorde at hverken de eller artistene hørte stort av musikken. Likevel skapte de praksiser som fortsatt gir retning til deler av publikumskulturen, spesielt i den fan-baserte ungdommelige popmusikken. Erfarne kinogjengeres misnøye med (oftest yngre) folk som taster på mobiltelefoner eller bråker med godteposene mens filmen pågår er også en klassiker.

Diskusjoner om publikumsadferd er viktige fordi de kan bidra til at folk tenker gjennom hva som er god tone i ulike sammenhenger. Men enige blir vi aldri, og det skal vi sikkert være glade for. At publikum er litt uregjerlige er som det skal være.