Puddelkongene

«Sing me a song,» sang Stange-gutta, og startet en åtte år lang guttetur. - Det var guttedrømmen vi plutselig befant oss midt inne i, sier Return, som aldri kommer til å returnere. Nå er det sportsbutikk, snekring og fritidsklubb som opptar ekspuddelkongene.

- Fremdeles står toalettmappa ferdig pakket. Klar til å dra på veien. Det sitter så sterkt i meg. Jeg klarer bare ikke å pakke den vekk, sier gitarist Steinar Hagen.

Return startet som Polish, Stanges svar på Police. De fire guttene begynte å spille sammen i 1980. I 1985 bestemte de seg for å synge på engelsk, kutte ut dagjobbene og satse alt på å nå rockestjernedrømmen.

- Vi klarte det jo egentlig, vi merket det bare ikke så godt da det skjedde. Men det er jo et fantastisk kick når du plutselig oppdager at folk vil betale for å komme og høre på deg og sangene dine.
Med låter som «Bye Bye Johnny» og «Sing Me A Song» sang Stange-kameratene seg inn i kassetthyllene på alle landets bensinstasjoner. Return ble Bygde-Norges Reserve-Bon Jovi med tilhørende maskarerte hjerteknuserblikk, halvt synlige under seige tuperte puddelmanker. Guttedrømmen var nådd.

- Det var åtte år på en eneste lang guttetur. Når vi smalt igjen turnébussdøra i Stange og la ut på veien, forsvant alle bekymringene. Regninger og alt dagligdags tilhørte ikke virkeligheten vår, helt til vi åpnet bildøra hjemme i Stange igjen, forteller de.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rock er ute

Men regningene fikk de betalt. Med over 100 godt betalte spillejobber i året, og et samlet salg på 400000 plater bare i Norge, rant pengene inn.

- Jeg er utrolig glad for at jeg har fått oppleve det. Vi var helt i begynnelsen av 20-åra når det begynte å ta av - unge, friske og franke. Verden lå for våre føtter. Det at det nå er slutt, er jeg i grunnen bare glad for. Gjort er gjort, sier vokalisten Knut Erik.

Return-gutta bor fremdeles på Stange. Bassist Tore har åpnet egen sportsforretning, Stange Fritid. Vokalisten Knut Erik har funnet tilbake til sin gamle jobb som snekker, og trommeslager Øivind jobber i rockeverkstedet på fritidsklubben. Steinar, gitaristen, jobber fremdeles som musiker og låtskriver.

- Vi kommer aldri tilbake igjen. Den tida er forbi. Vi var heldige som traff med vår musikkstil på rett tid. Perioden 86 til 93 var perfekt for vår musikk, men vi så tegnene de siste åra. Verden hadde forandret seg, og ikke vi med den. Heldigvis så vi hvor det bar hen, og la opp mens vi fremdeles var på topp. Vi så mange som ga seg for seint. Det må ha vært trist for dem å merke at det gikk nedover, forteller Tore.

- Det er leit å se hva som har skjedd. Det er ikke rockeband på samfunnshusene lenger, det er diskotek. Rock er ute. Bandene har jo ikke publikum lenger. Det er dataspill og DJ-er nå.

«Go away»

12 år har gått siden Return slo igjennom, og plateselskapet har ymtet frampå om at tida nå er moden for en «Best Of»-plate.

- Du vet, det finnes nok en husmor eller to der ute, som steller med småbarna sine og kanskje mimrer litt om da hun var 18, gutta lå langflate og de danset på Return-konsert. Samleplata kommer vel i løpet av året, men den må ikke forstås som et forsøk på comeback. Det er bare for å markere det som har vært. Gi folk en sjanse til å bytte ut de slitte kassettene med en CD. Dette er mer en slags «Go away» enn et «Come back». Return kommer aldri tilbake. Vi kom, så og forsvant, sier Knut Erik.

- Vi trives alle med det livet vi har nå. Det er deilig å være vanlig arbeider. Ni til fire-jobbing var det vi rømte fra og fryktet mest av alt da vi begynte. Men mot slutten begynte jeg å misunne folk som hadde en vanlig jobb å gå til, sier Øivind.
- Etter hvert ble det så mye mas og styr. Vi trodde at artistlivet innebar større frihet enn hverdagslivet, men etter hvert var det så mye å holde styr på at vi knapt fikk tid til å spille. En dobbel turnusjobb. Jeg misunner ikke Espen Lind med det råkjøret han må være gjennom nå, sier Knut Erik.