Pudler er allrighte dyr

I Norge finnes det mer enn 400.000 hunder og 500.000 katter. En rekke familier har også mindre dyr som kanin, marsvin, fugler og andre dyr. Totalt sett er det familiedyr i ca 40 % av husstandene, med spesielt høy forekomsten i barnefamilier. Forklaringen på at vi skaffer oss så mange dyr er enkel; vi knytter nære bånd til dyrene våre og de bidrar til å øke vår livskvalitet.

Hvert av familiedyrene har en stor egenverdi. De har krav på en god livskvalitet, god dyrevelferd og god behandling dersom de blir syke. Mange norske politikere har verken skjønt den samfunnsmessige betydningen av disse dyra eller hvor stor verdi de har for hver enkelt av oss. Når de foraktelig uttaler seg om «pudler» kommer dette klart fram. Mer alvorlig er det at de samme politikerne støtter den kostbare flyttingen av Veterinærhøgskolen og vil redusere kunnskapen om disse dyrene hos veterinærene. De vil ha pålegg om økt vekt på produksjonsdyr i veterinærutdannelsen. Dette til tross for at de fleste veterinærer arbeider med familiedyr og bare 16 % av veterinærene har sin hovedaktivitet innenfor produksjonsdyr.

Det arbeides aktivt på Ås for å sikre politisk styring av fremtidig veterinærmedisinsk utdannelse og forskning i retning av landbruksforskning. Kommunestyrerepresentant Eindride Berg (Aftenposten 4/2, «Puddel viktigere enn mat?») forsøker å innarbeide puddel som et skjellsord. Åslaug Haga vil ha mindre satsing på familiedyr (VG, 10/1). Produksjonsdyra er tydeligvis mer høyverdige enn andre dyr. Det nyttige har visst sammenheng med at de «produserer». I farten glemmer de at prisen på norsk landbruksproduksjon er et årlig underskudd på 19 milliarder (!). Når produksjonen er «negativ», er det vanskelig å forstå at ord som «produksjon» brukes som et fornuftsargument for å satse på landbruksdyr i forhold til andre dyr. Det er ikke sikkert at lønnsmottagerne som betaler regningen over skatteseddelen eller i matbutikken er enige. Ut i fra en ren bedriftsøkonomisk vurdering burde selvsagt denne negative produksjonen vært nedlagt for lengst.

Sett fra en økonomisk vinkel er altså pudler betydelig mer allrighte dyr, og i en samfunnsøkonomisk sammenheng betydelig mer allrighte enn sau og andre produksjonsdyreslag i Norge. Som de fleste utenfor Ås kjenner til har pudlene mange ulike navn: Noen ganger heter de labrador retriever, engelsk setter, gordon setter, harehund, schæferhund, elghund og karakteriseres ved at det finnes omtrent 400.000 av dem i Norge fordelt på nesten 25 % av husholdningene. Disse hundene bidrar til å øke vår livskvalitet, skaffer oss mosjon og frisk luft, bidrar til et redusert sykefravær i arbeidslivet. DET har en samfunnsøkonomisk positiv effekt, og sparer samfunnet for store summer i årlige trygdeutgifter.

I familier sikrer de barn en trygg oppvekst, økt selvtillit og flere venner. Mange av dem er en forutsetning for at det kan drives etisk forsvarlig og lovlig jakt på hjortevilt i Norge og bidrar kanskje til begrensing av elg-påkjørsler. De stående fuglehundene bidrar til vellykket fuglejakt og fine naturopplevelser.

Andre ganger heter pudlene førerhund, hjelpehund, autisthund, hund for hørselshemmede, narkotikahund, søkshund, politihund, minehund, likhund eller bombehund. Noen ganger heter de gjeterhunder og bidrar til å redusere arbeidet og underskuddet i småfeproduksjonen, og i andre land brukes de samme hundene til å redusere innholdet av sau i kostholdet til ulv, jerv og bjørn.

Disse viktige hundene, og andre familiedyr, blir også syke. De har krav på en anstendig behandling. Økt kompetanse blant veterinærene, og en stadig nærmere tilknytning mellom dyr og eier i vårt moderne samfunn, har gitt et økende behov for veterinærtjenester til denne dyregruppen. I alle land skjer det samme; og en stadig økt andel av veterinærene arbeider innenfor denne sektoren.

En økt satsing på landbruksdyr – i en situasjon der behovet for veterinærer i landbruket går ned mens alle andre områder øker – er et politisk feilgrep.

Samfunnet har et ansvar for at det finnes kompetanse slik at alle dyr kan få optimal behandling. Politikere kan ikke bestemme hvilke dyr som blir syke. Vekten på ulike områder i veterinærutdannelsen og tilgangen på veterinær kompetanse må reguleres etter behovet for veterinærtjenester i samfunnet. Hvis behovet for forebygging og medisinsk behandling er størst innenfor oppdrettsnæringen og for familiedyr, må en ta konsekvensen av det. Det er det samme innenfor humanmedisin. Dersom hovedutfordringen i helse-Norge er hjerte- og karsykdommer, psykisk helse og kreftsykdommer, ville det være meningsløst å redusere satsingen innenfor disse områdene til fordel for plastisk kirurgi.

Det er en kjensgjerning at familiedyr har en positiv virkning på vår livskvalitet og helse. Men hunder har også en rekke av de samme sykdommene som finnes hos mennesker. I mange tilfeller har en spesielt gode forutsetninger for å finne de medisinske årsaksfaktorer til disse sykdommene ved studier av hunder fra vanlige familier. Dette er kunnskap som kan være viktig for forståelsen av tilsvarende sykdommer hos mennesket. Dette gjelder blant annet hjerte-karsykdommer, enkelte stoffskiftesykdommer, flere kreftformer, skjelettsykdommer, øyesykdommer og unormal atferd. I Europa og USA satses det nå betydelige ressurser på forskning på arvelige sykdommer hos hund nettopp for å få kunnskap som kan bidra til å bedre menneskers helse.

Landbruksdepartementet har pålagt en avgift på fôr som selges til familiedyr. Denne avgiften koster hundeeierne i størrelsesorden 40-50 millioner kroner i året. Av disse skulle 1,5 mill gå tilbake til hundeeierne i form av forskning som skulle komme hunden til gode. Landbruket var imidlertid ikke fornøyd med sin store andel og la sterke føringer også på forskningsdelen. Forskning på utnyttelse av norske landbruksråvarer til fôr skulle prioriteres. Dette har selvsagt ingen interesse verken for hund eller eier og er et eksempel på hvordan politiske føringer totalt kan overstyre forskningen. En plassering av veterinærmedisinsk forskning i et miljø med sterk avhengighet til finansieringskilder i landbruket vil derfor være en trussel mot uavhengighet. Norge er et lite land og det er ikke vanskelig å se for seg at «ulydighet» mot Landbruks- og matdepartementet og sentrale maktpersoner kan få konsekvenser for karriere og tildeling av forskningsmidler. Dette vil kunne hindre at det satses der behovene for veterinærtjenester er størst.

Det er trist at Norge som vanlig går mot strømmen. I stedet for å knytte veterinærmedisinske og medisinske fag sammen i Oslo, slik flertallet av offentlige nøytrale utredninger anbefaler, bygges «det norske fjøs» samtidig som en forsøker å tvinge gjennom en økt satsing på dyreslag med stadig synkende behov for veterinærtjenester.