Anmeldelse: Sigurd fåkke pult

Puleprins eller voldtektsoffer?

«Sigurd fåkke pult» åpner sesongen med en sjokkartet hendelse, uten å følge helt opp.

Publisert

«Sigurd fåkke pult»

Humordrama

Tidspunkt: 17. februar på Discovery+, og 18. februar kl 22.30 på TVNorge
Beskrivelse: Er du en taper hvis du ikke puler?
Kanal: Discovery+ og TVNorge

«Viser hvor viktig det er å snakke mer om gutter som voldtektsofre»
Se alle anmeldelser

Hvorfor vil Sigurd pule? Dumt spørsmål, kanskje, men serien med den noe omdiskuterte tittelen «Sigurd fåkke pult» serverer ikke de helt åpenbare svarene. Det skal den ha.

Samtidig lodder den ikke så dypt som den kunne ha gjort heller. Det er som om serien, akkurat som sin hovedperson, ikke helt tør å stå opp for seg selv og det den er.

Første sesong om 25-årige Sigurd (Steinar Klouman Hallert) og hans ufrivillige sølibati fikk en god del oppmerksomhet, mye takket være den lett infantile tittelen. Var den kvinnefiendtlig? Ja, mente en kronikkforfatter i Aftenposten. Nei, mente nettavisa Subjekt, som forsvarte serien og skrev at «altfor ofte blir gutters prat om sex bare sett på med komisk sideblikk, avskrevet som garderobeprat og «guttastemning»».

Sutrete Sigurd

Selv synes jeg tittelen er god. Den sier rett ut hva Sigurd går og tenker på hele tida, samtidig som den lyder akkurat så sutrete og patetisk som han føler seg når han går og tenker på dette. Det er jo noe av problemet, som vi skal komme tilbake til.

Dessverre - og ironisk nok - ender andre sesong av serien også som en bekreftelse på det Subjekt skriver: Altfor ofte blir gutters prat om sex bare sett på med komisk sideblikk.

«Sigurd fåkke pult» er jo en humorserie, og en ganske drøy en. Den spiller på ting som ikke er helt lov, og ofte ikke helt realistiske heller. Tenk «American Pie»-filmene, med en liten dæsj «Kampen for tilværelsen». Samtidig som den altså forsøker å være litt «Skam» også, ved å ta opp aktuelle, kompliserte og veldig såre problemstillinger. Det er litt av en line å balansere på.

En sjokkartet hendelse i første episode viser hvor vanskelig det er. Den er allerede behørig omtalt flere steder, så jeg tar sjansen på å spoile: Sigurd får pult!

Voldtekt eller puling?

Eller vent, han puler jo ikke, for han er så full at han nesten er bevisstløs da den ukjente jenta setter seg oppå ham. «Det er jo definisjonen på voldtekt», som venninna Tuva (Eline Grødal) sier etterpå. Selv ser ikke Sigurd ut til å vite helt hva han skal mene om det. Han dro jo på fest med ett ønske: Å ha sex. Ikke med henne, riktignok. Likevel er det en av kompisene som gratulerer ham etterpå, for han fikk det jo som han ville. Det viser så hjerteskjærende godt hvor viktig det er å snakke mer om gutter som voldtektsofre.

Derfor er det synd at serien slipper temaet så lett. Var det ikke så farlig likevel? Vi kommer tilbake til det et par ganger, men det er som om serien er mer opptatt av å jakte på nye vitser enn å utforske det mer. Hvis voldtekten får betydning videre, så er det først og fremst som et tillegg til Sigurds allerede skrantende selvbilde. Enda en ting som gjør ham patetisk, liksom. Han er en fyr som stadig havner i situasjoner der han burde sette ned foten, men ikke klarer det. Samtidig drømmer han om å være en annen, en alfahann som tar det han vil ha.

Etter hvert skjønner vi at pule-ønsket handler mer om selvbildet hans enn om drifter: Sigurd vil pule for å bli mindre patetisk. For å ikke være en taper. Men er det rett vei å gå?

Taper-tematikk

Taper-tematikken gjennomsyrer serien. Den er full av handlekraftige kvinner på den ene sida, og menn som ser på seg selv som patetiske, eller som gjør seg til det, på den andre. Fra fyren som «liker» bilder av kvinnelige kolleger for å legge inn aksjer i tilfelle dama går fra ham, til Tuvas førtiårige kjæreste, som subber rundt i kollektivet hennes og kaller seg poet. Øyeblikket der hun endelig sprekker og skriker at hun forstår resonnementet hans om at mennesker er som løk med mange lag, men hun DRITER i det, er kostelig.

Grødal er en av flere gode skuespillere i serien, men det er serieskaper Steinar Klouman Hallert som bærer den, i rollen som nølende, fomlende Sigurd. Til tider får du lyst til å lene deg fram og riste i ham for å få ham til å agere. Men han utvikler seg litt utover i sesongen, og Hallert får vist at han har mer å spille på.

Dessverre er det en del dødpunkter imellom de ordentlig morsomme episodene. Hvis Hallert hadde turt å gjøre tydeligere prioriteringer i valget mellom det mørke og det morsomme, kan det hende den hadde blitt mer treffsikker på alle fronter.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer