Pulsen på bok-Norge i år 2000

Vår hovedanmelder Øystein Rottem tar pulsen på Bok-Norge i år 2000.

NYTT ÅRTUSEN: Vi skriver år 2000. Om så skulle skje at nye litteraturhistorier vil se dagens lys i framtida, faller det lett å spå at forfatterne vil lete med lys og lykte etter tegn som kan gjøre inneværende år til et skilleår. Og hva så, kan vi allerede nå, ved tampen av dette Jesu jubileumsår, hjelpe framtidige sporhunder på vei? Er det tegn i tida som peker framover, eller er alt ved det gamle?

NOE ER PÅ GANG : Både ja og nei. Hever vi blikket opp fra bøkene og lar det vandre omkring i institusjonene, er åpenbart ting på gang. Forlagsoppkjøp av bokhandlere og andre transaksjoner vil ganske sikkert komme til å skape nye betingelser for boksalget, enten bransjeavtalen ryker eller ikke. Og hva med fastprissystemet, vil det bli borte i samme slengen? Etter jul innføres det flytende priser i Danmark, og bøker blir utstilt til salgs i supermarkeder. Om ikke lenge vil sannsynligvis tida være moden for det samme i Norge.

Vil det bety en økende kommersialisering med enda sterkere vekt på bestselgere enn nå, eller vil den 'smale' boka overleve? Mest sannsynlig vil både det ene og annet skje.

LITTERÆRT HOR: Handel med bøker har alltid vært kommers, og litt kynisk kan man vel si at det å drive kommersielt vil si det samme som å gi konsumentene hva konsumentene vil ha. Og selv de mest lidenskapelige elskere av den smale boka har nok sine svin på skogen. Om de ikke tar Elstad med i senga, så har jeg dem i alle fall mistenkt for tidvis å kose seg med krimdronninger eller bedrive litterært hor i intellektuelt mindre raffinerte, enn si sømmelige former, enn det 'de smale' inviterer til.

VIL BETY DØDEN? Et annet tegn i tida er diskusjonene om innkjøpsordningen. Det er stadig blitt klarere at den er i ferd med å undergrave seg selv. Det klages over at forlagene sender inn for mange bøker. Sannsynligvis er man også alt for slepphendte med godkjenningen. Utredninger er på gang, og mye tyder på at ordningen ikke vil bestå i den form den har i dag. Vil det bety døden for den eksperimentelle litteraturen? Jeg tror ikke det, for som Enzensberger en gang har sagt: så lenge noen har et eller annet å formidle, vil ingen kunne hindre ham i det, selv om samtlige forlag streiker, og samtlige støtteordninger blir radikalt avskaffet.

EN NY VERDEN: Nettet står f.eks. åpent. I den litterære verden vil muligens år 2000 bli husket som det året da de første nettbøkene ble lagt ut. For litteraturens framtid vil nok dette få langt mer radikale konsekvenser enn de andre endringene, sannsynligvis like radikale som boktrykkerkunsten. Kanskje vil det til og med medføre at boka i den form vi kjenner den nå, vil bli droppet som medium for formidling av estetiske og eksistensielle erfaringer. Men om boka som materiell gjenstand forsvinner, betyr det jo ikke at litteraturen forsvinner. Hvorvidt den vil endre karakter idet den suges opp av et annet medium, gjenstår å se. Tilstandene vil nok bli mer anarkistiske, men det betyr jo ikke at litteraturen vil bli det. Foreløpig virker det heller ikke som det vil være tilfelle.

KVINNENE KOMMER: En ganske annen, og udelt gledelig utviklingstendens som har akselerert det siste året, er kvinnenes stadig sterkere posisjon innenfor forlagsverden - med nyansettelsene i Gyldendal og Bokklubben som de mest synlige. Det er jo kvinner som leser skjønnlitteratur, og da er det jo bare rett og rimelig at de også har makt og innflytelse innenfor de institusjonene som formidler litteratur. At kvinnelige forfattere ser ut til å bli forbigått når de mest prestisjetunge litterære prisene blir utdelt, peker rett nok i motsatt retning. Høstens diskusjoner om dette er tilfelle eller ei, er uansett et symptom på at kvinnene er på frammarsj, selv om påstandene om at juryene har fordommer mot kvinnelige kandidater, neppe holder stikk.

KRITIKK-KRITIKERNE: For øvrig har vi heller ikke i år blitt spart for de obligatoriske pliktøvelsene som kritikere av dagskritikken med jevne mellomrom føler seg kallet til å utøve. Utøverne utmerker seg gjerne ved å uttrykke seg i svevende vendinger om kritikernes manglende vilje og evne til å sette seg inn i ny og eksperimentell litteratur, og av å legge mer vekt på sak og innhold enn på form og kvalitet - som regel uten at de fører belegg for sine påstander på annet vis enn ved navns nevnelse å stille anmelderne i skammekroken.

Ofte kan man ha disse kritikk-kritikerne mistenkt for å operere med vikarierende motiver. Som regel er det en av 'de eksperimentelle' som har fått på pukkelen av en uvitende kritiker, og det gjør man ikke ustraffet. Her merket Jan Kjærstad seg fordelaktig ut da han direkte ga uttrykk for at det var skuffelsen over at Lars Amund Vaages Reich-roman av i fjor fikk så lunken kritikk i dagspressen, som fikk ham til å ytre seg så kritisk om anmelderne i sin alminnelighet.

TANNLØST: Mer substans har det vært i diskusjonene som har vært ført i kjølvannet av Eivind Tjønnelands påstand om at den moderne norske litteraturen er preget av kulturmasochisme, og at dikterne enten er på lemenfart mot Gud eller ennå ikke er kommet ut av seinpuberteten, eller begge deler. Det kan nok være at Tjønneland ikke alltid er like subtil i sine tolkninger og like rettferdig i sine karakteristikker, men han tar i alle fall litteraturen på alvor, det vil si på ordet. Slike debatter kunne man ønske seg flere av. Feilen med kritikken er ikke at den er blind for form og eksperimenter, men at den er altfor tannløs. Verken debutanter eller eksperimentelle forfattere kan klage på oppmerksomheten.

SKITT OG KANEL : Det er den litterære kvaliteten som teller, det kan vi alle være enige om, og en dårlig bok blir ikke bedre av å selges på Nordli, ei heller blir en god bok dårligere av å selges sammen med spagetti og vaskepulver. At vi som kritikere er opptatt av hvilke holdninger forfatterne formidler, betyr heller ikke at vi er blinde for et verks formelle eller nyskapende kvaliteter. Årets bøker omfatter både skitt og kanel, men neppe noen klare tendenser som gir anledning til å tale om et tidsskifte. En brukbar bokhøst har det uansett vært. Hva den har hatt å by på, vil vi vende tilbake til i to oversiktsartikler (lyrikk og prosa) når bokhøsten endelig er brakt i hus.

ROTTEMS BOKPULS: Litteraturanmelder Øystein Rottem tar pulsen på den norske litteraturen