PÅ KRIMFESTIVALEN: John Harvey er en lun fyr, som ifølge sin egen blogg hygget seg i Oslo. Nå er han i gang med en ny roman om seriefiguren Charlie Resnick. Han første bok på norsk er «Av kjøtt og blod», i serien om Frank Elder.
Foto: Steinar Buholm
Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
PÅ KRIMFESTIVALEN: John Harvey er en lun fyr, som ifølge sin egen blogg hygget seg i Oslo. Nå er han i gang med en ny roman om seriefiguren Charlie Resnick. Han første bok på norsk er «Av kjøtt og blod», i serien om Frank Elder. Foto: Steinar Buholm Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Pumpet ut en roman i måneden

Møt John Harvey, som har skrevet alt fra poesi til pulp fiction.

(Dagbladet:)- Louis Masterson? Selvsagt har jeg hørt om ham. Morgan Kane. Jo da, jeg var nærmest en kollega. Jeg skrev bøttevis med westernromaner og annen pocketlitteratur før jeg utga de bøkene jeg er mest kjent for. Hver bok var på 120 sider. Jeg pumpet ut én i måneden. Slik lærte jeg å skrive.

John Harvey ler når han forteller om karrieren sin og blotter en tanngard med et par mangler. Han er en lun og trivelig kar, alt annet enn selvhøytidelig. Under flere pseudonymer, men også sitt eget navn, masseproduserte han populærlitteratur fra 1975 og utover. Men så gikk bunnen ut av markedet for vill vest-fantasier.

- Det var moro så lenge det varte. Jeg fikk enormt mye trening.

- Dro du på research-tur til USA?

- Ha, ha, ha. Nei, du. Storyene var basert på westernfilmer og andre bøker i sjangeren. I dag er de ikke lette å få tak i. Det hender folk klarer å spa dem opp. Men det morsomme er at de faktisk har fått et nytt liv. De blir markedsført som e-bøker. Hver sin smak, sier jeg.
Kjøkkenbenkrealisme - Hvordan fant du ut at du ville bli en mer seriøs krimforfatter?
- Jeg hadde forsøkt å skrive detektivromaner inspirert av Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Men jeg ble ikke annet enn en blek kopi. Jeg leste også Sjöwall og Wahlöös bøker om Beck. De viste at det gikk an å skrive urbane, sosialt bevisste romaner fra et moderne samfunn. En annen viktig innflytelse var den britiske kjøkkenbenkrealismen på film. «Saturday Night and Sunday Morning», og så videre. En regissør som Ken Loach har vært viktigere enn mange forfattere.

- Og dermed kom bøkene om politimannen Charlie Resnick?

- Jeg hadde lyst til å skildre arbeiderklassemiljøer. Det virkelige livet. Folk som levd under dårlige kår der jeg selv bodde, i Nottingham. Gradvis ble jeg i stand til å tenke mer på språket. Jeg tok meg bedre tid. Dermed kom de første to, tre Resnick-romanene, og jeg fikk et nytt publikum.

- Hvilke forfattere har inspirert deg?

- Jeg hadde lest mye Hemingway. Jeg var ute etter et språk som ikke var prangende, som var nedstrippet, men ikke bare. Hemingway er mye mer variert enn folk tror. Han skriver korthogd, men så slår han til med noen lange setninger. Jeg har lest ham om igjen og om igjen, særlig novellene, «Farvel til våpnene» og «Klokkene ringer for deg». Jeg leser dem fortsatt, nesten som et ritual. Det er kommet en nye utgave av «Farvel til våpnene», med 40 forskjellige versjoner av slutten. Du kan se at mannen jobbet. Det kan enhver som skriver, lære en del av. «Den gamle mannen og havet», som han fikk Nobelprisen for, synes jeg ikke er spesielt bra. Den er mye mer konstruert.

- Det språklige ble med andre ord mer viktig etter at Charlie Resnick dukket opp?
- Hvis ikke språket fungerer, spiller det ingen rolle hvor god historien er. Det har med rytme å gjøre. Ordvalg.

- Resnick er opptatt av jazz. Jeg går ut fra at du også er det?
- Jeg lytter mye til jazz. Thelonious Monk. Det fins faktisk en analyse av språket mitt holdt opp mot Monks oppbrutte rytme. Der står det at avsnittene gnir seg mot hverandre. Jeg vet ikke. Jeg forsøker å fange leseren.

- Du har også utgitt flere diktsamlinger?
- Jeg drev et forlag som het Slow Dancer i 12 år, der jeg utga diktsamlinger.

- For å ha et ekstra bein å stå på?
- Ha, ha. Å utgi lyrikk er det motsatte av å tjene penger. Men jeg utga faktisk enkelte lyrikere som er blitt kjente etter hvert. Å skrive poesi er heller ikke spesielt lukrativt. Det er noe jeg har gjort i de små sprekkene i livet, the cracks of life.

- På norsk kommer nå «Av kjøtt og blod» (2004), den første romanen i trilogien om Frank Elder?
- Problemet med en seriefigur er at du kan komme til å gjenta deg selv. Man kan bli lat som forfatter. På et visst tidspunkt flyttet jeg til Cornwall, sammen med Frank Elder. Jeg ville skifte miljø. Foreløpig er han med i tre bøker. Jeg sa jeg skulle slippe Charlie Resnick, men så dukket han opp igjen. Og nå er jeg i gang med enda en Resnick-roman, om den store gruvestreiken i Nottingham, som fant sted for 30 år siden neste år.

Mareritt - «Av kjøtt og blod» starter med et fryktelig mareritt, om katter. Er det ditt eget?
- Ja, faktisk. Jeg har hatt det siden jeg var liten. Jeg hadde en skrekkopplevelse med katter på en utedo. Jeg åpnet døra og alle løskattene sprang på meg. Siden har jeg drømt om det i alle år. Helt til jeg beskrev det i denne boka. Da ble det borte og har aldri vendt tilbake.