Punk & pin-up

Min gode Gwen.

JEG HUSKER FREMDELES den aller første gangen jeg så videoen til «Don\'t Speak». Eller, det jeg egentlig husker, er ikke sangen eller noe spesielt kult med videoen eller noe sånt. Det jeg husker er Gwen Stefani.

Gwen. I et sceneopptak med armybukse og tunge støvler og rennende svette.

Gwen. I en sukkersøt førtitallskjole og knallrød munn og kokette smil.

Som viste at det var mulig å være både gutteaktig og feminin. Søt og tøff.

I det øyeblikket var en stor del av verdens jenter solgt. Og sikkert et par gutter også.

NO DOUBT BLE STARTET av en vennegjeng i Anaheim i California for ufattelige femten år siden. Lenge syslet de med ska og pønk, var ganske useriøse og uten store ambisjoner. Men ved platedebuten i 1992 var situasjonen plutselig en helt annen. De nådde ut til de store massene, raste oppover hitlistene, og etter hvert begynte det å dukke opp små Gwen-kopier på konsertene deres. Spesielt etter at de ga ut «Just A Girl», og hun sto der på scenen. En tungt sminket platinablond babe, som skrek ut hvor kjipt det kunne være å være jente.

Jenter begynte å kle seg som henne, prøvde å sminke seg som henne, prøvde å være henne. Madonnaeffekten for en ny generasjon. Selv kan jeg i en svak stund være villig til å innrømme at jeg nok sammen med venninner har prøvd å etterligne sceneopptredenen hennes - cirka hver gang de ble spilt på MTV.

Gwen har gjennom intervjuer vist at hun har et ganske bevisstløst forhold til sin egen popularitet og påvirkningskraft. Men resten av bandet har visst fått det med seg. Gitarist Tom Dumont sa til Dagbladet sist uke at:

- For oss er det en velsignelse å ha Gwen i bandet. Hun har mer berømmelse enn resten av oss til sammen. Hvis hun hadde sluttet, så hadde bandet blitt oppløst.

FAVORITT: I begynnelsen het de bare No Doubt, nå markedsføres de som No Doubt featuring Gwen Stefani. Ikke så rart, kanskje.