Punk 2.0

Dogmeskifte.

CD: Gallows maler ikke med varme farger og fin pensel når de portretterer hjemlandet på sin nye plate «Grey Britain». Bandet som av mange blir omtalt som det viktigste som har skjedd britisk punk siden Sex Pistols og The Clash har mye på hjertet, og ingen blir spart når kvintetten går til frontalangrep på medborgere, monarker og samfunstopper.

Deres bekmørke betraktninger om latskap, grådighet, korrupsjon og forfall er både fascinerende, skremmende og ikke minst utrolig velskrevet. «Death ain’t a sin when you’re living in hell», og slik utarter det.

Ny dagsorden

Men det er ikke bare Gallows’ politiske manifest som gjør «Grey Britain» til et fascinerende album .

For det første er det et uhyre sterkt album rent musikalsk.

Dette handler ikke om en punk-revial hvor gamle helter får moderne klær, eller at Sex Pistols født på ny. Gallows gjør på mange måter det samme for punken som Mastodon har gjort for moderne metal: Det handler ikke om å resirkulere gamle idéer, men snarere om å skape nye regler.

Selv om Gallows kan være kaotisk og ute av kontroll, evner de også være like stramme som Rage Against the Machine.

Flere ben

Rent dramaturgisk fungerer platen utemerket. Vokalist Frank Carter har et temperament av rang, og gir derfor all nihilismen en sjelden troverdighet.

Det betyr ikke at han er endimensjonal. På «The Vulture (Acts I & II)» viser han at han kan gå hele linja – fra ettertenksom sødme til frådende kaos. Gjengen hopper heller ikke av veien for å tenke nytt hva både instrumentering og arrangementer angår, noe som gir platen flere ben å stå på.

Blant alt gullet, er det «Black Eyes» og «Misery» som skinner sterkest, men «Grey Britain» er i hovedsak en historie som må oppleves fra start til slutt.