Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Punken er ikke død

Slutt å sutre. Stjernekamp er det egentlige opprøret.

Meninger

Vi som var i den riktige alderen i 1977, tar avstand nå. Vi som var så dårlige i fotball at vi ble valgt sist og nest sist, vi som gikk og skar tenner, satt på rommet og tegnet monstre, dagdrømte om hevn og juling, nasket viskelær og sniffet tusj, visste at vi aldri kom til å få kjæreste, lånte gitarer og lagde fuzz ved å teipe en papirbit under nylonstrengene. Vi som husker at punken var den tingen vi hadde manglet, siden det var første gang vi hørte noen si at det er greit å føle seg utenfor. De beste sangene handlet om det. Punk var de stygges seier over de pene.

Selvfølgelig kunne det ikke vare. Vi må ha skjønt det. Det som ingen hadde kunnet se for seg, var at punk 39 år seinere skulle bli en kategori i Stjernekamp.

Siden dette er en konkurranse i framføring av sanger, vil det handle om punk som musikksjanger, altså som en viss type sammensetning av lyder, der vokalisten vanligvis ikke synger «fint», men formidler aggresjon og angst, skjærende, skingrende, bjeffende, kaukende. Punk var et opprør mot det glatte, strøkne og virtuose, alt det som var lett å like, få spilt på radioen, solgt. Så hva skal Stjernekamp-deltakerne konkurrere i? Hva er kriteriene?

Seerne kommer til å ringe inn og stemme på den de liker best. Det fins ingen forskning på hva som får seerne til å stemme som de gjør.

Dommerne kommer til å vurdere deltakerne, men ikke etter hvor mye avsmak de har for forbrukersamfunnet eller hvor mye de frykter atomkrig og hater Thatcher. Vurderingen vil handle om hvor godt sangerne sang og om hvor troverdig de framsto, altså om musikalske evner og om evnen til å late som, to ting man ikke forbinder med punk.

Dette er det vi skal tåle, vi som har et eierskap til stoffet: Å få vår ungdom tømt for meningsinnhold, bløgget, redusert til en stil, plyndret for aksessoarer. Bare de ytre kjennetegnene skal stå igjen, i form av et moteoppslag i Natt & Dag, en kavalkade på Wallmanns Salonger og en kategori i Stjernekamp.

Dette er det alle ungdomskulturer både før og siden har vært gjennom. Rockere, mods, hippier, disco kids, grungere og technofolk, rappere og ravere: Uansett hvilken ungdomskultur du har vært en del av eller i det minste heiet på, kommer den til å bli tatt fram igjen av alle de gale grunnene, av mennesker som ikke var der første gang, som vil bli rike, bli sett, bli likt, vinne. Som Karl Marx nesten sa: «Historien gjentar seg alltid, første gang som tragedie, andre gang som ei T-skjorte på Hennes & Mauritz.»

Stjernekamp vil det trolig bli sikkerhetsnåler og skinnjakker og Union Jacks. Ingen kommer til å stille i armbånd med hakekors, eller for den saks skyld et hvor det står «Faen». Ingen kommer til å kaste opp på scenen, ingen øreflipper vil bli tygd av. Vi er mange som kommer til å putre av forargelse.

Når det førti år gamle opprøret blir til overflate og underholdning, vemmes vi, vi som var der i 1977 eller like i nærheten, nå som vi spiddes på våre egne sikkerhetsnåler, der vi sitter foran skjermen og klager på at nå er visst alt lov. Og på at deltakerne har jukset med låtvalget: «Boomtown Rats var ikke pønk!»

Og dette har vi fortjent. Det fins ikke noe mer selvhøytidelig enn gamle punkere. Det måtte i så fall være 55 år gamle menn som aldri har vært punkere, men likevel vil fortelle verden hva punken egentlig handlet om. Det er denne blokka jeg legger hodet på når jeg skriver dette: Det er ikke punk å være museumsvokter.

Punkerne vant kampen om historien, hva som var stilig og hva som var innafor. Det tok meg tjuefem år før jeg kunne høre på Led Zeppelin uten å være redd for musikkpolitiet. Og jeg har fortsatt ikke kommet til Yes og Genesis. Punken appellerte ikke bare til reelle og innbilte tapere, men også til de flinkeste guttene og jentene. De som fikk de beste karakterene, og som ble fondsmeklere og kulturredaktører og spaltister. Det var sånn den gikk til topps i smakshierarkiet og fortsatt befinner seg der, i form av 180 grams vinyl, jubileumsutgaver, dokumentarfilmer, plass i Hall of Fame og andre former for kanonisering.

Punk i Stjernekamp er en utstrakt langfinger mot den gode punkesmak. Malcolm McLaren ville ha elsket det. Dette er en påminnelse om at vi ikke kan eie historien eller kulturen, ikke engang en liten bit av den.

Enhver ungdomskultur er som en ulåst sykkel i parken, den kommer til å bli stjålet. Noen ganger hjelper det ikke engang at du sitter på den.

Alle skal miste ungdommen sin til generasjonene som følger etter.

Dette skal vi også leve med.

Og så er det vel fortsatt et par gamle punkere med i programmet. Regner med at de går videre, selv om det ikke er særlig punk.