TO VERDENER: Hos Sverre Knudsen kommer det fram interessante fellestrekk mellom punk og hytteliv. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
TO VERDENER: Hos Sverre Knudsen kommer det fram interessante fellestrekk mellom punk og hytteliv. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Punkens hytteliv bortenfor massekulturens palass

Norsk punk har nok mer til felles med lokale hyttetradisjoner enn britisk opprør og mote.

Kommentar

Sverre Knudsen kom i høst med «1979», en omfangsrik memoarbok der han i nærmest manisk detalj regner opp plater og konserter han har hørt, sko og jakker han har tatt på seg, kamerater han har drukket og pratet med. Vi følger ham fra oppvekst på Lijordet, gjennom Oslo til London og Bergen. Det store skjer når han er med på å danne bandet The Aller Værste!

For de av oss som har gått noenlunde parallelle løp med forfatteren, er det mye fin gjenkjennelse og zeitgeist å hygge seg med i framstillingen. Slikt er jo ikke uvanlig i norsk litteratur. Bøker kryr av unge gutter som ikke finner seg til rette i den påståtte samfunnsidyllen og heller ikke får det til med jenter like kjapt som de ønsker. Oppvekstromaner med hovedpersoner som skriver dikt, altså.

Mot slutten av boka finner vi imidlertid ny innsikt og stoff til refleksjon. På de siste hundre (av 460) sidene er vi framme ved tittelåret 1979, og Knudsen er engasjert i flere store tiltak. Han er praktisk anlagt. Han kjøper PA-anlegg i London og får det til Norge, han skriver låter, utformer coverdesign og bestemmer lydmiks under innspillinger. Han driver forretningen rundt konserter og band, han leier leiligheter - han er en entreprenør. I alt dette har han nok hatt støtte i sin bakgrunn fra en familie som drev frukt og tobakksbutikk med det pussige navnet Kvali Kvanti på Majorstua.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatene av entreprenørskapet ble ikke alltid som de skulle. Den ungdommelige hybris kræsjer mot realitetene under plateinnspilling: «Jeg var en skråsikker nybegynner og regna med at lyden jeg ville ha, kom til å dukke opp av seg selv med minst mulig produksjon. Som om noe slikt faktisk eksisterte. [...] Og selv om den drevne teknikeren prøvde å overtale meg til å bruke litt mer klang og ekko, så var jeg redd for å ende opp med glatt lyd, holdt igjen, og det hele endte opp veldig nakent og spinkelt.»

At ting blir riktige helt av seg selv, er dilettantenes og amatørenes trosbekjennelse. Dilettant betyr den som gjør noe for moro skyld, amatøren gjør ting av kjærlighet. Fri utfoldelse på felter man ikke aner noe om, er veletablert også i norske hyttetradisjoner. Hytter bygger vi helst selv, og de blir fort «nakne og spinkle». I høst fikk hyttelivet sin reflekterende bok, Arne Lie Christensens «Ut i det fri».

De to bøkene viser et annet fellestrekk mellom hytteliv og punk. På hytta hersker en annen tid, en annen solidaritet, en flukt fra kommersialisme og ensretting. Punkersamfunnet Knudsen beskriver i Brixton, har nettopp slike idealer. Kanskje punken var en hytte bortenfor den streite massekulturens palass.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook