ET BLYTUNGT KOLON: Heldigvis fungerte byene Venezia og Firenze som en Silicon Valley for rundt 500 år siden. Resultatet ble nyvinninger innenfor de fleste av vitenskapens, kunstens og næringslivets områder, og det kunne altså ikke skje uten det kvantesprang en standardisert tegnsetting bidro til, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
ET BLYTUNGT KOLON: Heldigvis fungerte byene Venezia og Firenze som en Silicon Valley for rundt 500 år siden. Resultatet ble nyvinninger innenfor de fleste av vitenskapens, kunstens og næringslivets områder, og det kunne altså ikke skje uten det kvantesprang en standardisert tegnsetting bidro til, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Tegn i tiden

Punktumet er blitt aggressivt, vi skriver som vi snakker

Og tekstismen tar oss alle. Skal vi kaste tegnene til sivilisasjon på båten?

Meninger

En standardisert tegnsetting sørget for 500 år siden for et sømløst grensesnitt mellom tanke og skrift for europeere som ville ta det store skrittet framover. Resultatet ble vår europeiske sivilisasjon.

Sjefbibliotekar Aristofanes i antikkens Alexandria var den første som lagde et system hvor skilletegnene kunne gjøre en jobb for klarere kommunikasjon. Seinere møtte tegnsettingen motbør og nedturer, men i renessansen lyktes forleggeren Aldo Manuzio i Venezia. I 1494 fikk han på plass et system for tegnsetting som er blitt standard, med punktumet, kommaet og kolonet som de viktigste tegnene.

Es ist vollbracht (Det er fullbrakt), het det i Joh. 19.30 i Bibelen som Johann Gutenberg mangfoldiggjorde i 1450, og som regnes som oppfinnelsen av trykkekunsten i den vestlige verden. Gutenbergs påfunn var en god begynnelse, men det var andre som sørget for at det ble fullbrakt.

De løse bokstavtypene Gutenberg brukte, fungerte, men med dagens terminologi: De var maskinvare. Uten tilfredsstillende programvare ville de ikke være annet enn dødt metall. Heldigvis fungerte byene Venezia og Firenze som en Silicon Valley; de trakk til seg skapende, tenkende og spørrende mennesker. Resultatet ble nyvinninger innenfor de fleste av vitenskapens, kunstens og næringslivets områder, og resultatene kunne altså ikke skje uten det kvantesprang en standardisert tegnsetting bidro til.

Skilletegnene bidro til at hver og en kunne lese tekster stille, alene, og nye ideer kunne oppnå og formidles, uavhengig av hva autoritetene skulle mene. Tegnsettingen fungerte som en delingsapp. Vi fikk verktøy for å kommunisere enkelt og greit, der utveksling av budskap skriftlig tidligere hadde vært forbeholdt de få autoriteter.

Felles språkkoder ble en motor for den sensasjonelle framgangen i Europa for 500 år siden, med en felles tegnsetting som ett av fundamentene. Derfor er kommaet, punktumet og kolonet tegn til sivilisasjon. Og la oss legge til spørsmålstegnet, utropstegnet og semikolonet.

500 år med stabilitet for skriftspråket er nå erstattet av dramatiske endringer! Tradisjonelt har skriving vært en planlagt, strukturert og formell monolog, mens snakking har vært en spontan, ustrukturert, uformell dialog.

Nye sjangre, medier og skrivesituasjoner har resultert i en hybrid, noe som verken er skriving eller snakking. Skrivesnakkingen er begge deler og noe midt imellom. Det skjer raskt, det skjer slurvete, og teksten vi taster ned, er ikke ment for evigheten, knapt nok for morgendagen.

Tekstisme kalles den nye måten å skrive på, med en ny bruk av punktumet som én av endringene. Tidligere var punktumet følelsesløst; i dag er det nærmest aggressivt. La oss si du får en slik tekstmelding: Velkommen. Føler du deg velkommen? Nei. Det må gjøres slik: Velkommen! Eller slik: Velkommen :)

Vi skal glede oss over at skriftspråket blir brukt i nye sammenhenger! Samtidig må vi minne hverandre om at når vi sitter ved skrivebordene våre og skal formidle skriftlig i de klassiske formater, så bør vi fortsatt bestrebe oss på å formulere oss etter idealene vi lærte på skolen: Logisk, sammenhengende og med korrekt ortografi og en tegnsetting som fremmer kommunikasjonen. Og det bør vi gjøre enten vi formidler på papir eller skjerm.

Vi skriver bedre, raskere og mer effektivt dersom vi bruker skilletegnene bevisst, konsistent og sånn noenlunde i samsvar med de konvensjoner som vårt samfunn har kommet fram til. Dersom vi skal kommunisere godt når vi skriver, kan vi ikke alle holde oss med private regler for hvordan vi skal skrive ordene, bygge opp setningene eller sette tegnene.

Det trengs altså fortsatt noen felles grunnregler også for tegnsettingen. Jo mer vi har felles når vi kommuniserer, jo bedre forstår vi hverandre.

Alle som i dag eier en smarttelefon, besitter en publiseringsmaskin som på sekunder kan distribuere budskap som i prinsippet kan nå hele verden. Så vet vi også at budskap ikke nødvendigvis blir registrert, forstått og tolket av mottakeren som vi selv ønsker.

Når teknologien har gitt hvert menneske en potensiell status som redaktør, blir kampen om oppmerksomhet desto skarpere. I vår tid er det lettere enn noen gang å komme til orde, men det er vanskeligere å bli hørt – enn si lyttet til. Dersom vi vil bli forstått, kan vi ikke skrive etter det postmodernistiske credo anything goes.

Nevrolingvistisk forskning bekrefter det vi tror: Rett tegnsetting bidrar til at du raskere forstår hva jeg skriver. Forskerne Heggie og Wade-Woolley konkluderer i en studie fra 2018 at tegnsettingen gir leseren beskjed om hvordan teksten skal leses. Når vi leser, deler vi teksten inn i enheter vi tror hører sammen. Dersom tegnene er satt konvensjonelt, gir teksten raskt den ønskede mening, og mulige misforståelser unngås.

Forskerne Drury, Baum, Valeriote og Steinhauer oppsummerer tilsvarende i en undersøkelse fra 2016. De har målt hjerneaktiviteten under lesing for å finne ut hvordan den indre stemmen vi hører under lesing, virker inn på forståelsen. Resultatet? Leserne stoler på kommaene når de skal forstå en tekst. Når du setter tegnene slik leseren forventer at de blir satt, når du bedre og raskere fram med budskapet ditt.

Jeg tror vi som et utgangspunkt skal holde oss til en felles standard når vi skriver formelt og profesjonelt. Med romslige rammer finnes det innenfor standarden et solid slingringsrom for personlige preferanser, lek og sprell.

500 år etter at systemet for tegnsetting kom på plass, bør vi fortsatt unne oss de mulighetene skilletegnene gir oss:

Refleksjonen fra et semikolon, øyeblikkets forsiktige nyorientering i et komma, undringen hos et spørsmålstegn, forventningen fra et kolon, følelsene i et utropstegn – og det endelige i et punktum.