PUPP ELLER IKKE PUPP: Kropp og seksualitet frikoplet fra ethvert hensyn i enhver sammenheng er problematisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
PUPP ELLER IKKE PUPP: Kropp og seksualitet frikoplet fra ethvert hensyn i enhver sammenheng er problematisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Kroppspoliti

Pupp er pop

Men når blir pupper et problem? spør Kristin Spitznogle.

Meninger

I ei tid da populærkulturen oversvømmes av nakenhet, er mange av dagens kjendiser knapt gjenkjennbare dersom man ved et unntak ser dem fullt påkledd. Pupp er pop, og pupp gir publisitet. Enhver nettavis med kløkt for klikk, vet da også å lage plass til selv den tynneste nyhetssak, så lenge den kan illustreres med en pupp eller to.

PSYKOLOG OG FORFATTER: Kristin Spitznogle. Foto: Marius Fiskum
PSYKOLOG OG FORFATTER: Kristin Spitznogle. Foto: Marius Fiskum Vis mer

Denne ukas nyhetsbilde har utvilsomt hatt en viss spennvidde, og tatt for seg kvinner som hevdes og være både for mye og for lite tildekket. Vi har fått stifte bekjentskap med en nikab-kledd kommunikasjonsrådgiver (ja, du leste rett!) og en vernepleierstudent og tidligere «Paradise Hotel»-deltaker som selger toppløsbilder på nettet. Her snakker vi ytterpunkter, og det skal visst ikke være lett verken å kle seg eller kle av seg.

I en diskusjon kom jeg til å problematisere det sistnevnte, ved å hevde at en karriere som nakenmodell vanskelig lar seg kombinere med et samtidig virke som helsearbeider. Jeg ble til min forbløffelse beskyldt for å være en puritaner, noe jeg nesten syntes var litt fornøyelig. Denne karakteristikken av meg er nemlig neppe dekkende.

Med en bakgrunn som programleder for min egen sex- og samlivsserie på tv, og som skribent og forfatter med avisspalter og bøker innenfor samme sjanger – har jeg i promoteringsøyemed utvilsomt tøyd strikken for hvor påkledd man forventer at en psykolog bør være. Jeg hadde derfor trodd at mine opponenter med en viss rett heller ville antydet at det singlet litt i glass.

Kvinnekroppen er utvilsomt et fantastisk instrument, og nakenhet har jeg hatt et rimelig avslappet forhold til gjennom et langt liv. Som ung sangstudent i USA, spedde jeg på en trang studentøkonomi ved å ta oppdrag som danser. Klubben jeg opptrådte på baserte sitt lønnssystem på en negativ korrelasjon mellom størrelsen på honorar og antrekk, og jeg var som kjent veldig blakk og veldig langt hjemmefra. Jobben har riktignok aldri stått på min offisielle CV, men slik min livssituasjon var den gang, ga den ingen negative konsekvenser.

Da jeg etter hvert kom tilbake til Norge, vanket jeg i et kunstnermiljø og jobbet en del som aktmodell for fotografer og croquise-tegnere. Jeg opplevde det som naturlig og befriende, og bildene uttrykte etter mitt syn en kraftfull og sterk femininitet som jeg personlig kunne stå inne for. Jeg gjorde blant annet oppdrag som modell på Morten Krogvolds workshop, med seriøse og fine folk rundt meg. Som et virke ved siden av mitt daværende yrke som musiker, var også denne jobben uproblematisk.

Årene gikk, og i overgangen fra et musikerliv til et liv som nyutdannet psykolog, ble det imidlertid atskillig mer humpete. Et av disse bildene som jeg rent privat var nokså stolt av, tok veien fra en lukket nettutstilling og havnet på bordet hos selveste Psykologforeningen. De var ikke like begeistret, for å si det forsiktig. Jeg fikk en nokså utvetydig anbefaling om å beholde klærne på i fortsettelsen, noe jeg tok til etterretning og har opprettholdt siden. Jeg valgte altså å «skikke» meg, og dette først og fremst fordi jeg innså at det nå var blitt nødvendig av hensyn til mine klienter.

Vernepleierstudentens modellvirke og kreativ kilde til studiefinansiering er i seg selv helt utmerket for en som er litt ekshibisjonistisk anlagt. Hennes kropp; hennes valg. Som vernepleier skal hun imidlertid kanskje bistå med personlig stell og jobbe tett på en brukers kropp. Nå gjelder hensynet til hans kropp; hans behov. Her kan det fort bli komplisert, og man kan frykte en hel del vanskelige scenarioer. Hva om en utviklingshemmet bruker begynner å kjøpe hennes erotiske bilder, hvordan håndterer man i så fall dette?

Samfunnsdebattant og kongen av Facebook-diskusjoner, Kjetil Rolness, ser angivelig mer positivt på denne yrkeskombinasjonen, og oppfordrer sitt hoff av følgere om å betale for studentens sms-tjeneste. Dette i protest mot det han kaller «Tilsynet for høy moral» (les: Skikkethetsnemnda). Rolness synes oppgitt over at hun får så mye pes, selv «femti år etter den seksuelle revolusjonen», som han sier. Jeg er ganske oppgitt jeg også, men her er vi litt uenige.

Den seksuelle revolusjonen har gjort mye bra, men også banet vei for et nærmest kritikkløst aksept av enhver seksuell utfoldelse og kroppslig eksponering, hvorpå enhver grensesetting tolkes som puritanisme og moralisme. I et vennlig stemt øyeblikk kan jeg strekke meg til å kalle det umodent.

Midt i all vår individualisme og personlige frihetsprosjekter, praktiseres ofte en «har du lyst har du lov»-filosofi. Den seksuelle selvrealiseringen ansees som et selvskrevet privilegium som nærmest går foran ethvert ansvar utover enn selv. Kropp og seksualitet frikoplet fra ethvert hensyn i enhver sammenheng, er likevel problematisk. Mye er ikke ulovlig, men fortsatt uklokt. En kritisk toleranse kan bedre hjelpe oss til å mestre denne krevende balansekunsten.

Vernepleierstudenten opplever seg trakassert, og uttaler til TV2 at hun ikke føler at privatlivet har noe som helst med jobben å gjøre. Hun mener det at hun tar lettkledde bilder ikke sier noe om hennes omsorgskompetanse, at det hun gjør ikke har noen konsekvenser for andre og at det er uaktuelt for henne å slutte med modelljobben.

Studenten viser her liten vilje og evne til refleksjon rundt egen fagrolle, og tar i stedet en offerrolle. Hun ville vært bedre tjent med et empatisk fundamentert brukerperspektiv, og da er det forståelig at det stilles spørsmål om skikkethet for det aktuelle yrket. Helseprofesjonene trenger mangfold, og det er viktig med en god variasjon av personlighetstyper og livserfaringer. Takhøyden bør derfor være stor, men toleransen kan ikke gå på bekostning av fagetikk og pasientrettigheter.

Det er ikke alltid enkelt å se seg selv utenfra, og det er lov til å trå litt feil. Det har jeg selv gjort, og jeg er takknemlig for gode veiledere og kolleger som har gitt meg fornuftige korrektiver på veien. Ingen av oss trenger å være overmennesker, og i respekt for vårt yrke kommer vi langt med litt ydmykhet og ettertenksomhet.