Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «The Witcher» på Netflix

Pupp og innvoller, men ingen «GoT»

«The Witcher» har fortsatt lang vei til Westeros.

MONSTERJEGER: Netflix' nye fantasy-storsatsing «The Witcher» har premiere på strømmetjenesten 20. desember. Video: Netflix Vis mer

TV: Man kan kommunisere mye med et velplassert grynt. Tittelrollen i «The Witcher» gjør det til en kunstform.

Serien er basert på den polske bokserien med samme navn, men kan også synes å dra store veksler på den kjente spillserien inspirert av bøkene, ikke minst visuelt og fortellerteknisk. Netflix’ nye fantasy-storsatsing er ment å fylle det drageeggstore tomrommet i våre hjerter etter «Game of Thrones», og forhåndshypen skal ha det til at «The Witcher» topper den, også.

«The Witcher»

4 1 6

Fantasy/drama

Premiere 20. desember
Beskrivelse:

Fantasyserie om gryntende monsterjeger skal slite godt med å fylle støvlene til «Game of Thrones».

Kanal:

Netflix

«Bærer stolt sitt dataspill-opphav på brystet.»
Se alle anmeldelser

Det kan herved avkreftes.

Serien har rett og slett verken den folkelige såpeplott-motoren for å ha mulighet til å få til det første, eller det sjangeroverskridende grunnpremisset - litt metahumor til tross - for å få til det siste.

Ikke dermed sagt at serien ikke er fornøyelig i all sitt bloddryppende, sverdsvingende bekmørke.

Monsterjeger

Tidligere nevnte sjefsgrynter er Geralt av Rivia, en morsk, ikke-menneskelig monsterjeger med magiske krefter, som vandrer rundt i et fantasy-univers bygget på europeisk høymiddelalder, ispedd fabeldyr, magi og alver.

Witchere har visst ikke særlig til følelsesliv heller, og Geralts unnvikende æreskodeks gjør at han forsøksvis distanserer seg fra alt av både moralsk flertydige valg, og nære relasjoner. Mon tro om han klarer det i lengden.

Henry Cavill, best kjent som den nyeste iterasjonen av Superman på det store lerret, kler rollen godt, og klarer faktisk å bringe litt personlighet inn bak de skulende brynene.

Geralt er en sånn gladlaks med grus på stemmebåndet, som sier ting som «jeg har sett mødre piske seg selv til blods over et barns død fordi de trodde de hadde trosset Skjebnen, mens de ignorerte stanken fra de femti andre barna i pestvogna utenfor».

Ikke en du vil ha til bords i juleselskapet, med andre ord.

Utstøtt

Geralts annerledeshet gjør ham for alltid til en utstøtt i menneskesamfunnene, selv om han er god å ha i en monsterrelatert knipe. Dette driver også handlingen i de første episodene, der serien stolt bærer sitt dataspill-opphav på brystet.

Geralt kommer til en ny landsby, får et oppdrag (som regel å drepe et monster som plager innbyggerne), før en ny rollefigur introduseres og mener den opprinnelige oppdragsgiveren er det egentlige monsteret.

Klassisk quest-basert rollespill, med andre ord, der hovedpersonen tvinges til å ta moralske valg (ev. ikke ta dem), og et godt utgangspunkt for ganske elementær historiefortelling.

Ikke minst gir det en kjærkommen struktur til episodene, noe Netflix-serier ikke akkurat har for vane å gi oss. Selv om de timelange episodene fortsatt er et kvarter for lange, og underbygger min tese om at alle Netflix-serier hadde blitt dobbelt så bra av å være 25 % kortere.

FRA STALLJENTE TIL TROLLKVINNE: Anya Chalotra som Yennefer i «The Witcher». Foto: Katalin Vermes / Netflix
FRA STALLJENTE TIL TROLLKVINNE: Anya Chalotra som Yennefer i «The Witcher». Foto: Katalin Vermes / Netflix Vis mer

Innvoller og pupp

Parallelt med Geralts frilanstilværelse, fortelles historien om prinsessen Ciri, på flukt etter at onde krefter har erobret hjemmet hennes, og Yennefer, stalljenta som blir trollkvinnelærling.

Det hele utfolder seg på underholdende, om aldri på særlig spektakulært vis.

Skuespillet er ofte middelmådig, karaktergalleriet og plottet sjablongaktig, og personregien preget av overdrevne, utstuderte bevegelser. Alt dette bidrar for så vidt til den litt snåle følelsen av at man ser på et dataspill, så kanskje det er tilsiktet.

Riktignok tilsier fjerde episode at det finnes vilje og rom for mer eksperimentering her, både i fortellerteknikk, visuelt uttrykk, og humor.

Men for det meste holder «The Witcher» seg trygt innenfor sjangeren mørk og «voksen» fantasy, der «voksen» i hovedsak er kode for «vilkårlig pupp og innvoller», selv om den heldigvis unngår mye av sjangerens hang til poserende nihilisme.

Men vi er fortsatt et godt stykke unna Westeros. Grynt.

(Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.)