Puppefiksert Elton

Feiret kjærligheten med overdimensjonert show.

KONSERT: Spillebyen i Nevada-ørkenen var flyttet til Oslos storstue i går kveld. Et rødt piano nærmest avdukes av en skokk herrer i hvitt, og inn kommer en liten, trinn herre som lar seg hylle av et entusiastisk publikum før han setter seg bak pianoet på opphøyet plass.

Film

Navnet Elton blinker i neon på bakveggen – som snart blir et filmlerret som under åpningen «Bennie And The Jets» nærmest eksploderer i bilder som utgjør en blanding av popart og psykedelia, med burlesque-dans, yppige pin-ups, hippier og flere halvnakne damer.

Elton er i det hele tatt uvanlig puppefiksert til homse å være, og etter finalen «Saturday Night’s Alright For Fighting» eksploderer det hele i to gedigne pupper i taket med yppige vorter som spytter ut konfetti. Vel, vel, han sper på med litt homoestetikk og dekadanse også. Underveis ….

På lerretet lyser filmer laget av den berømte fotografen David LaChapelle. Her er en plaget Elton som ung artist (spilt av Justin Timberlake) under en altfor lang «Rocket Man», en Elton som prøver å ta livet sitt i «Someone Saved My Life Tonight» osv. Man får følelsen av å se på en lang musikkvideo, tredimensjonalt.

Las Vegas-show

Dette er ikke same shit, new wrapping, men kanskje good shit, wrong wrapping?

Elton John har besøkt Norge mange ganger de siste åra, alene eller med band. Han måtte prøve noe nytt, og har lagt ut på veien med sitt Las Vegas-show. Og det er ikke måte på hvor mye staffasje han putter inn i showet.

Det blir faktisk så altfor mye.

Elton John har da ikke noe som helst behov for å dra oppmerksomheten bort fra en nesten endeløs rekke hitlåter – som selvfølgelig kommer på rekke og rad. Etter 39 år som plateartist har han også skjønt at folk vil høre kjent stoff, og han gir dem det – riktignok programmessig og med all verdens rutine. Det har også trommis Nigel Olsson, som har vært med Elton siden debuten 1969. Snakk om lojalitet – eller er det bare Elton som betaler altfor godt?

Bare Elton

Og heldigvis blir han etter hvert mer seg sjøl. Han legger effektene til side – og oppmerksomheten er plutselig tilbake hos hovedpersonen. «Sorry Seems To Be The Hardest Word» og «Tiny Dancer» får rulle nesten uforstyrret, og paradokset er at publikum også ser ut til å like ham enda bedre nå. Nesten bare Elton.

Marilyn Monroe får naturlig nok kroppe seg på lerretet under «Candle In The Wind».

Fra «Pinball Wizard» og ut, tar konserten en ny form, og under «Saturday Night’s Alright …» får 30-40 publikummere omkranse Elton og hans røde piano. Barpianist Elton, altså!

At publikum også får en, etter forholdene, nedtonet «Your Song» helt til slutt gjør heller ingen ting. De har betalt fra 800 til 1500 kroner for å se og høre en artist som tilsynelatende aldri blir lei av å spille sangene sine for oss. De får 110 minutter som setter en slags ny standard for hva en konsert kan være. Overlesset, ja, men vi kan nok leve med det.