DRØMMEN: Hovedpersonen i Martin Sellevolds debutroman drømmer om å seile rundt i Middelhavet, men møter stadig hindringer. Forfatteren er ikke ukjent med seilerlivet selv heller. Foto: GYLDENDAL / MARIUS SØRLI
DRØMMEN: Hovedpersonen i Martin Sellevolds debutroman drømmer om å seile rundt i Middelhavet, men møter stadig hindringer. Forfatteren er ikke ukjent med seilerlivet selv heller. Foto: GYLDENDAL / MARIUS SØRLI Vis mer

Anmeldelse: Martin Sellevold - «Bikkjevakt»

Pur, deilig underholdning

Martin Sellevold debuterer med en knakende god sjørøverfortelling. Fest flytevesten og hold deg fast!

Publisert

Vi hører ofte om de største forfatternes strevsomme start på karrieren, med refusjoner og store bearbeidelser av manus. Med Martin Sellevold er det snakk om det stikk motsatte; ifølge forlaget sendte debutanten inn manuset denne våren, og nå er den altså allerede ute. Og boka holder mål og vel så det!

Drømmen om Middelhavet

På femte året prøver Stian å komme seg sydover, for å bare seile rundt i fred i Middelhavet. Han lever som det han kaller sjøstryker, en landstryker på havet, om bord på seilskuta «Vellamo» som er like gammel som han selv, det vil si i starten av tredveåra. Der livnærer han seg ved hjelp av oppdrag som oversetter av tekniske manualer og sakprosa.

Stadig vekk har det oppstått store og små hindre for middelhavsdrømmen. Et gjentakende hinder er bijobben som hasjsmugler. Nå skal Stian gi seg med disse risikable oppdragene en gang for alle.

Men så får han tilbud om det som skal være en enkel og helt ufarlig siste jobb. Denne blir en på alle måter strabasiøs og langvarig ferd – å smugle edle metaller skal vise seg å være mer utfordrende enn å smugle narkotika. Og så får han heller ikke være i fred, slik som han ønsker. Han må dele båten med bestekompisen Tore, som plutselig har mista både jobben og kjæresten. Attpåtil plukker de opp den unge tsjekkiske båt-haikeren Natálie på veien, og i stedet for å finne ut hvor hun vil hoppe av, snur hun så å si kappa etter vinden og blir med guttene i alle himmelretninger.

Tankene går umiddelbart til Rocky-tegner Martin Kellermans sterke romandebut fra 2015, «Allt blir inget» (norsk tittel: Alt blir ikke noe (2016)). Her møter vi også en ung hasj- og sjømann som av ulike grunner vil være i fred og sysle med sitt. Men mens Kellermans Florian underholdes av sin egen livlige fantasi, overgår Stians opplevelser de villeste eventyr.

Som en god Donald-historie

Nettopp eventyr er et ord som er sentralt her. Temalåta til «Pirates of the Caribbean» er passende som lydspor til store deler av romanen. Det er fullt tempo og høy spenning hele veien. Jeg får følelsen av å lese en god Donald-historie – det er som å lese skikkelig fartsfylt og solid barnelitteratur, med humor, høy puls og mysterier, selv om Sellevold absolutt ikke har skrevet en bok som er egnet for barn. Men den vil treffe mange av oss voksne som savner å koble helt ut til en knakende underholdende sjørøverskattejakt.

DEBUTANT: Martin Sellevold. Foto: JULIE PIKE
DEBUTANT: Martin Sellevold. Foto: JULIE PIKE Vis mer

Samtidig går det i noen partier litt over stokk og stein for min del, på samme måte som det ofte gjør i blockbustere, slik som den nevnte pirat-filmen. Hele romanen inneholder et avansert seilbåtvokabular som jevnt over fungerer veldig godt. Mot slutten av boka er det en tjue sider lang slåssescene der jeg lett faller ut. Men for dem som er mer glad i tradisjonelle actionfilmer enn meg, er nok dette helt ypperlig!

Et annet element som får meg til å tenke på storfilmer, er karakteren Natálie. Funksjonen hennes er litt vag, hun forblir hakket for mystisk, og forsøket på å lage en kjærlighetshistorie mellom henne og Stian er ikke helt vellykket. Det minner om filmer der det er tvunget inn litt romantikk, liksom for å favne alle. Sellevold kunne vært bedre tjent med å reindyrke det maskuline.

Klassisk tematikk

Dette er ikke en roman som er ment for de dype ettertankene. Men for all del, den er ikke fullstendig blottet for mening heller. Vi finner flere klassiske temaer her: Finnes virkelig de lykkelige einstøingene, eller trenger vi noen rundt oss, alle sammen? Og er det kanskje slik at det er i kriser de sterkeste samholdene oppstår?

Og så ligger det mye her om kampen mellom det gode og det onde, og hva penger kan gjøre med en, litt som hos for eksempel Tolkien. Gollum er faktisk brukt som en metafor i boka. «Det begynner å kjennes som om gullet er forbannet», tenker Stian et sted. Disse antakelsene har han nok, om ikke i bokstavelig forstand, rett i.

Men i det store og det hele er dette pur, deilig underholdning. Jeg leser boka i brennhete sommerdager og blir helt oppslukt – den får meg formelig til å kjenne sjøsprøyten i ansiktet. Hvis jeg skal anbefale en av årets bøker til sommerferien, er det så absolutt denne. Her får du koblet fullstendig ut. Du får oppleve et barnlig eventyr; du får jakte etter gull på havets bunn! Det er bare å sette seil og ta plass i båten, så får du se om Stian kommer seg til Middelhavet eller ikke.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer