LANG PAUSE: Snaut fire år etter forrige plate er Thomas Dybdahl og hans gode hjelpere klare med albumet «The Great Plains».  Foto: Tord Litleskare / NTB Scanpix
LANG PAUSE: Snaut fire år etter forrige plate er Thomas Dybdahl og hans gode hjelpere klare med albumet «The Great Plains».  Foto: Tord Litleskare / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Thomas Dybdahl - «The Great Plains»

Pur vellyd fra Dybdahl og hans gode hjelpere

Gode stemninger på første album på fire år.

ALBUM: Thomas Dybdahl er kommet hjem, i dobbelt forstand! «What's Left Is Forever» ble spilt inn i Los Angeles, med Larry Klein, selveste Larry Klein, som produsent og med velrenommerte amerikanske musikere i ryggen.

The Great Plains

Thomas Dybdahl

5 1 6
Plateselskap:

Petroleum Records / Sony 

«Denne øvelsen kan Thomas Dybdahl til fingerspissene. »
Se alle anmeldelser

Fire år

Et par EP-er (med In The Country og Coucheron) og snaut fire år seinere er det Kåre Chr. Vestrheim som styrer spakene, mens Dybdahl lener seg til låtskriverkolleger som Ingrid Helene Håvik (Highasakite), Øystein Greni, Nina Nielsen og amerikanerne David Baerwald og David Poe.

Musikerne på albumet er Nikolai Hængsle Eilertsen (bass), Pål Hausken (trommer/perkusjon), Vestrheim (tangenter/programmering) og Dybdahl på «resten».

Stemninger

Dybdahl sjøl er en mester i å bygge opp gode stemninger, og det kommer virkelig til uttrykk her. Produsent Vestrheim følger opp med fine lydbilder. Albumtittelen «The Great Plains» (de store slettene) er ganske dekkende for de store musikalske flatene. De når langt, men holder seg innafor gjerdet. Dette er 45 minutter med pur vellyd.

Hvisker

Som vanlig nærmest hvisker Dybdahl fram tekstene. Mykt. Av og til kan det minne om «quiet is the new loud»-ambassadørene Kings Of Convenience, andre ganger om amerikanske lo-fi-koryfeer som Bonnie «Prince» Billy, Sufjan Stevens og Devendra Banhart - eller også vestkystrock.

Forløsende

Sakte, men sikkert bygger albumet seg opp mot forløsende sanger som «No Turning Back», skrevet sammen med Gale Paridjanian og Olly Knights fra den altfor lite påaktede britiske gruppa Turin Brakes, fengende «Like Bonnie & Clyde» og - aller best her - Greni-samarbeidet «3 Mile Harbor».

«Bleed», den eneste låten han har skrevet alene, runder fint av et album som har fått bortimot perfekt regi.

«Eksklusiv»

Regi har også karrieren til Dybdahl hatt, men den har vært som en sakte film. Den er på mange måter annerledes enn mange andres.

Han debuterte overbevisende med «...That Great October Sound» i 2007. Så fulgte to tette album før han slakket litt på farten og lot det gå fire år. Derfra ble det lenger mellom platene. Det var akkurat som om det ble litt mye Dybdahl, og han puslet med andre ting - blant annet filmmusikk. Og - det kan spores her også.

Pausene mellom platene har vart i tre-fire år, og konsertene i Oslo de siste par åra har vært relativt eksklusive - i det nye operahuset.

Nå legger Dybdahl og bandet ut på en omfattende norgesturné som starter i Bergen 1. mars og avslutter i hjembyen Stavanger 1. april.