Puritanist og mytespreder

Jeg ser for meg hvordan den puritanske patriark Kjetil Rolness nikker tilfreds når pornostjernene forteller hvordan de tappert tjener mannen og Mammon, skriver Åse Brandvold.

DET ER SIKKERT som banken. I en debatt om porno dukker alltid puritanismen opp. Som regel formulert som anklager fra pornotilhengere: Gammelfeministene er puritanister! Pornotilhengerne liker nemlig å kalle radikale feminister for gammelfeminster. Da høres de ekstra puritanistiske og gammeldagse ut. Men hva med pornotilhengerne? Er ikke de også litt gammeldagse? Skal porno i det hele tatt oppfylle sin pirrende funksjon, må man jo forutsette at sex oppleves som syndig og forbudt.

Hadde vi hatt porno, hvis vi ikke hadde hatt puritanisme? Neppe, men det er lettere sagt enn gjort å bli kvitt den. Til det spiller puritanismen en altfor stor rolle i vår vestlige kultur.

DE FØRSTE puritanistene var de protestantiske kalvinistene som emigrerte fra England til Nord-Amerika på 1600-tallet. De emigrerte til Nord-Amerika for å leve et renere liv i et ubrukt land. Deres samfunnsprosjekt gikk ut på at kirke og samfunn skulle være ett. Denne utopien lot seg ikke gjennomføre, men deres ideologiske ideer og etikk er fortsatt høyst levende i det amerikanske samfunnet. I Norge fikk vi puritanismen via danskene på 1700-tallet. Fenomenet var sterkt knyttet til det voksende borgerskapet og idealer som lønnsomhet og arbeidsmoral.

I boka «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» *1904-05+ hevder sosiologen Max Weber at puritanismen er en av røttene til den moderne kapitalismen. Puritanistene lærer at man skal «ære Gud ved en ekstrem grad av selvdisiplin, askese, frenetisk økonomisk aktivitet og aktiv reinvestering av overskuddet dette gir».

I ARBEIDET med boka «Sex, løgn og videofilm» dro Kjetil Rolness til Las Vegas for å intervjue berømte pornostjerner, Sharon Mitchell, Nina Hartley og Candida Royalle. Intervjuene er trykket i det siste nummeret av Samtiden. Disse damene har tjent pengene sine på å utøve selvdisiplin og askese i pornobransjen. «Dette er ikke for sveklinger», sier Mitchell til Rolness. Hartley forklarer hvordan hun mestrer å holde følelsene unna når hun er på jobb, og råder alle som oppfatter sex som noe intimt til å holde seg unna pornobransjen: «Jeg har intim sex i privatlivet, og så har jeg en annen type sex i full offentlighet.» Akkurat som i puritanismen er det nødvendig med kroppslig kontroll skal man bli velsignet med økonomisk framgang. De jentene som mangler denne kontrollen går det ille med, kan alle de tre pornostjernene Rolness snakker med bekrefte. Derfor tilbyr de sin veiledning til ferskinger i bransjen som de gode nyfeministene de er. «Å være feminist er å ta livet i egne hender og kjempe seg vei i verden som kvinne», sier Mitchell.

ROLNESS LAR damene snakke, uten et eneste kritisk spørsmål eller forsøk på å analysere. Jeg ser han for meg som en puritanistisk patriark som nikker tilfreds når de forteller hvordan de tappert tjener mannen og Gud, unnskyld, Mammon.

Jeg tviler på om Rolness vil være enig i en beskrivelse av seg selv som puritanistisk patriark. Han vil nok heller plassere seg i den kulturradikale tradisjonen sammen med Jæger, Mykle og Bjørneboe. Men den kulturradikale kampen har lite for seg hvis ikke den også kritiserer kapitalismen. Det er her Rolness trår feil. Han ivrer sånn etter å komme den puritanistiske kroppsforakten til livs at han omfavner den kapitalistiske kroppsforakten.

Pornostjernene, i hvert fall de Rolness har snakket med, ser ut til å takle kroppsforakten. Det er verre med oss vanlige, dødelige kvinner. Hvor mange av oss har vel ikke mistet tenningen av kjedelig hompesex? Når ikke serie-orgasmen kommer, tror selvfølgelig mannen det er noe galt med han og vurderer å anskaffe seg viagra. Vi på vår side trenger bare å plukke opp et hvilket som helst dameblad, så er vi i gang med den seksuelle selvdisiplinen: Sexy kokekunst, undertøystips, stram opp, fjern hår, dette liker mannen. I mens setter han på en pornofilm med nærbilder av fitter og pupper. Resten av kroppen har den glemt, derfor blir det så lett for han å glemme også.

ROLNESS HAR den siste uka fått mye spalteplass og sendetid til å latterliggjøre de radikale feministene. Mye av dette har vært ren mytespredning. Det blir et paradoks når en selvutnevnt myteknuser får sitte i ro og mak og spre gamle myter. En av dem er at radikale feminister er redd sex. Han har tydeligvis ikke fått med seg Kvinnefrontens idé om å starte sex-butikk i sommer: - Hvorfor skal man sponse pornoindustrien hvis man vil ha en dildo? Spurte de. Hannah Helseth fra Sett grenser-kampanjen sa i Standpunkt på NRK: - Jeg synes unge jenter skal ha masse sex, men det må være god sex. Når radikale feminister går til kamp mot porno og skjønnhetstyranniet er det ikke fordi de er redd sex. De gjør det fordi de mener porno står i veien for bra sex. En av parolene til 70-tallsfeministene var: «Mot puritanismen og moralismen - for seksuell frigjøring». Likevel er det ikke kampen for bra sex som er hovedgrunnen til at flere enn før engasjerer seg mot porno. Det er porno industrien . Som i alle andre bransjer, så også i pornobransjen, åpner den nye teknologien for synergi. I dette tilfelle mellom porno og prostitusjon. Jeg sier ikke at alle som kjøper porno, kommer til å kjøpe seg hore. Det er like latterlig som å si at alle som røyker hasj kommer til å sette heroin. Men jeg mener det er viktig å innse at bransjen åpner for prostitusjon. Pornoindustrien er langt fra renhårig. Den driver med kjøp og salg av kvinnekropper, og er i større grad enn før kontrollert av mafia.

«MEN HUN VILLE det selv» er en unnskyldning like gammel som verdens eldste yrke. Myten om den lykkelige horen ble kraftig skadeskutt med filmen Lilja 4-ever. Rolness prøver å reise den igjen. I intervjuene i Samtiden er han opptatt av å bevise at pornostjernene gikk inn i dette frivillig.

Sharon Mitchell: - Jeg var heroinmisbruker i pornobransjen i seksten år!

Kjetil Rolness: - Så du begynte ikke med porno for å få penger til heroin?

Sharon Mitchell: - Nei, og det er mitt poeng. Jeg valgte å begynne med porno.

Rolness er åpenbart så fornøyd med dette svaret at han lar det med heroinen ligge. Noen steder i intervjuene dukker det opp bisetninger om at pornobransjen kanskje ikke er noen dans på roser. Rolness velger å ikke forfølge denne problematikken, men virker fornøyd med å få beviser på at pornobransjen kan være et godt sted. Jeg synes det er rart at Rolness ikke spør seg selv hvorfor disse pornostjernene velger å legge vekt på sitt frie valg og bransjens positive sider. Det er det minste man kan forvente av en som er magister i sosiologi.

DEN TREDJE MYTEN Rolness har fått lov til å spre i fred er at radikale feminister har et negativt kvinnesyn. Dette begrunner han med feministenes påstand om at alle kvinner er undertrykte. Rolness framstiller kvinnebevegelsen nærmest som et udyr som undertrykker alle de som ennå ikke har erkjent at de er undertrykte.

Erkjennelsen om at mitt kjønn er undertrykt, satt langt inne hos meg. Jeg pleide å tro at jeg kunne bli hva jeg ville. Jeg tror det fortsatt, men jeg er sikker på at mulighetene øker hvis jeg slår meg sammen med flere kvinner. Når vi erkjenner at vårt kjønn er undertrykt, blir vi flinkere til å kreve ære og respekt. En slik erkjennelse gjør det lettere å skape søstrefellesskap som gir selvrespekt.

«Det er bedre å suge pikk, enn å jobbe på fabrikk», sang Morten Jørgensen og Spekkhoggerne. Pornostjernen Sharon Mitchell har et lignende realistisk syn når hun sier til Rolness at det er vanskelig å komme ut av bransjen: - Folk tjener 14 dollar i timen der ute!

Jeg er sikker på at pornostjerner akkurat som alle oss andre kvinner drømmer om noe bedre: Et bekymringsfritt liv hvor vi får lov til å være viktige. I mens jobber og sliter vi i pornobransjen, i omsorgsbransjen, i servicebransjen osv. Det er tøft å erkjenne at vi er undertrykt. Det er mye lettere å smile stolt når vi klarer brasene. Skal vi utføre de oppgavene samfunnet har gitt oss, og samtidig holde oss oppe, er det lettest å si:

- Ja, jeg har valgt det selv.