Purk, purk, sur agurk

En uendelig lang sekvens i «Mennesket» viser hovedpersonen sykle bakke opp og bakke ned, inntil klimaks nås ved at mannen setter en eplebit i halsen på kjøkkenet hos mor. Meget talende, muligens.

Dette er filmen som delte årets Cannes-festival i en hat- og en elsk-gruppe. Den siste besto av juryen, som beæret «Mennesket» med bl.a. jurypris og pris for beste skuespiller - til buing fra hatgruppa. Ingen grunn til å hisse seg opp over denne to og en halv times studien av en trekkoppfigur i en fransk småby. Spørsmålet er hva vi skal med den. Men er man slik anlagt, byr Bruno Dumont på en rekke anledninger til å le på de gale stedene.

Stort sett består hele verket av strilange scener som ovennevnte. De kan ende i harking, raping, samleier, nærbilder av nakne eller lettkledde skritt eller med tette bilder av førstebetjent Pharaon De Winters (Emmanuel Schotté) intenst fårete blikk. Betjenten, knapt et prakteksemplar for fransk lov og orden, går stivbeint rundt og foregir å etterforske mordet på en 11-årig jentunge.

Forbrytelsen er bare et påskudd for Dumonts prosjekt, som nok er å opphøye mannen til et symbol på selveste Menneskeheten. Det er også en film om sex og død. Dette må være riktig, siden regissøren selv har sagt det.

Han har strukket selvhøytidelighetens traurige strikk til bristepunktet. Man lurer litt på om Dumont mener det er han selv som er Messias eller om det er betjenten. Denne er så tomsete at han hadde krabbet opp på korset uten å kny.