Pusherne

Den som venter på noe godt.

CD: Sinne og frustrasjon har alltid vært gode musikalske pådrivere. Pusha T og Malice har hatt rikelig med tid til å kjenne på begge følelsene under flere år i plateselskapslimbo. På grunn av kontraktkrøll måtte Virginia-duoen bli på uinteresserte Jive da Sony og BMG slo seg sammen, mens resten av Star Trak-stallen gikk til Interscope. Samtidig som brødrene kranglet med sjefen, holdt de likevel fansen varm med uoffisielle mixtapes som i dag er for klassikere å regne.

Intens og sterk

Nå er partene heldigvis enige, og man kan konsentrere seg om musikken. Ventetida har vært kjip, men den har samtidig gjort den kreative prosessen godt. «Hell Hath No Fury» er nemlig i besittelse av de kvalitetene man gjerne etterlyser hos album i sjangeren: den er kort og konsis, og gutta er sultne og fokuserte. De få gjestene gjør det de skal, selv Pharrell Williams som er overalt i bakgrunnen holder seg nettopp der. Ingen overskygger Clipse og rimene om narkolanging, svarte penger og norske kvinner - ja da, på «Momma I\'m So Sorry» - men produksjonen kommer nærmest.

I ledelsen

På det området har Timbaland parkert konkurransen i år, men her tar The Neptunes opp hansken. Williams og Chad Hugo både fornyer seg og utvider repertoaret. Steelpans hører egentlig ingensteds hjemme utenfor en karibisk setting, og knapt der, men på «Wamp Wamp (What It Do)» er de sjeldent velplasserte i det rytmiske oppkoket. The Game, Jay-Z og Snoop Dogg har alle levert sterke album nylig, og med kommende utgivelser fra Talib Kweli og Mos Def tegner dette til å bli den beste hiphop-høsten på mange år. Foreløpig er det Clipse som ligger i tet.