Pushlespillet

Andre trekker seg tilbake idet de når pensjonsalderen. Pushwagner (70) har brukt den til å grave fram sine hittil upubliserte tegneserieverker.

||| I en terasseleilighet på Oslos vestkant står Norges mest omtalte samtidskunstner og er usikker på hvordan man feirer at man er frisk.

I hele år har Terje Brofos (70), alias Pushwagner, slitt med en belastningsskade i høyre hånd, noe som har tvunget ham til å tegne med keiva (og som igjen har gitt ham «en mer uskyldig strek», klager han). Men nå gjenstår bare noen blodprøver før han kan fjerne bandasjen og begi seg utenlands for en intens jobbferie.

Han har derfor kostet på seg en tidlig biffmiddag (som dessverre var «skjemt»), mens hans samarbeidspartner Stefan Stray har dekket på stuebordet med bløtkake og glass-Cola, og satt på tv-en for direktesendingen av sørafrikanske Caster Semenyas comeback på 800 meter.

Men til tross for en fortid som friidrettutøver, tennisspiller og vinner av 10 km langrenn under NRKs bedriftsmesterskap i 1967, foreslår Pushwagner å slå av tv-en og «bare sette på no' cool jazz» i stedet.

Så spretter han - det finnes knapt noe mer dekkende ord - bort til bokhylla for å vise fram sine siste kjøp, en komplett Encyclopaedia Britannica og de tre første bindene av «Min kamp» (han har kommet lenger i Encyclopaedia Britannica, sier han). Han trekker ut en skinninnbundet versjon av Waldemar Brøggers klassiske «Skikk og bruk» (1960), «et verk med trafikkregler for menneskelig omgang under alle forhold», som det står i forordet. «Jeg må ha denne», sier Pushwagner, «sånn at jeg ikke havner i retten igjen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han sikter til den langvarige rettstvisten med hans tidligere forretningspartner Morten Dreyer, som i fjor ble dømt til å levere tilbake alle Pushwagner-bilder i hans forvaring, samt betale ham én million i erstatning, noe som i vår ga Pushwagner støtet til å åpne sitt eget galleri på Tjuvholmen i Oslo. For som han sier: « Det er mitt ønske å komme folk i møte, når jeg nå er blitt så populær».

Han skryter ikke. Nylig tilbød en privat kunstsamler én og en halv million for et av veggmaleriene hans, noe Stefan Stray medgir er «sånt det er vanskelig å si nei til». Og når Petter Mejlænder neste år kommer med hans biografi, har han syslet med tanken på å skrive den i to bind.

Men mest oppsiktsvekkende av alt er kanskje suksessen til «Soft City», billedromanen som ble påbegynt av Pushwagner og forfatteren Axel Jensen høsten 1969, men først for to år siden ble utgitt av No Comprendo Press. Siden er den blitt beskrevet som «a freaky masterpiece» av Chris Ware, og har fått Dag Solstad til å erkjenne at «når jeg ser disse tegningene, merker jeg at jeg fullstendig har fortrengt det robotaktige ved tilværelsen».

Det er ikke bare de to, heller: Med sitt nåværende opplag på 12000, er «Soft City» i praksis historiens mestselgende enkeltstående norske tegneserieutgivelse (hvis man ser bort fra samlinger av striper som tidligere har vært publisert i aviser).

Dette har fått Pushwagner til å ta en kikk på den øvrige tegneserieproduksjonen sin. «Soft City» er nemlig verken den første eller siste tegneserien han begynte på: En annen fra høsten '69, «Doktor Fantastisk», ble sågar publisert som ukentlig føljetong i Dagbladet mai til juli 1972, inntil den ble stoppet på grunn av hva daværende redaktør Jahn Otto Johansen oppfattet som dopforherligelse i stripeform.

Pushwagner mener i dag at føljetongen «ikke har noe med Pushwagner å gjøre» - ikke på grunn av den kunstneriske sensuren til Jahn Otto Johansen, understreker han, men fordi serien ble fullført og rentegnet av en annen tegner, Tore Bernitz Pedersen, «i en kitschy strek».

Men det finnes andre, ufullførte verker som er blitt liggende, og som Dagbladet på de neste sidene publiserer for første gang, ledsaget av Pushwagners kommentarer.

Pluss at han har en idé, sier han, hvis bare høyrehånda nå blir god igjen, til en helt ny, siste tegneseriehistorie.

- Det er historien min, fra barnsben til nå, sier han.

- En selvbiografi i tegneserieformat, som vil dreie seg om de forskjellige situasjonene og stasjonene i livet jeg har vært innom, hvor man kan se utvikling som karakteriserer de forskjellige stilartene i min tegnekunst.

- Vi kan kanskje begynne med den første tegnekunsten din. Hvordan så den ut?

- Det var indianertegninger og «Donald Duck». Donald kan jeg tegne med venstrehånda i søvne ennå, for det var nesten bare det jeg leste. Donald og Spøk & Spenning (gammelt seriehefte, red. anm.). Der var det spesielt «Prins Valiant», men du hadde også «Biggles», og så ... ikke «Fantomet», men han andre. «Mandrake».

- Var det her inspirerende, eller bare spennende?

- Nei, den gangen så jeg ikke så mye på hvordan tegningene var, bare hva storyen var, siden jeg slapp å lese som i en bok. Det begynte jeg med først da jeg var ti-tolv år. Så leste jeg bare bøker en stund. Men så dro jeg til London i 1970. Og da begynte jeg blant annet på Robert Crumbs «Fritz the Cat» og Gilbert Sheldons «Fabulous Furry Freak Brothers».

«SOFT CITY» (1969): - Det er jo kunstnerens oppgave å minne folk på at de har et indre liv, sier Pushwagner om hva han anser som «nøkkelscenen» i A3-romanen «Soft City». - Dette er en kommentar til at vi lever på en planet i et avsidesliggende solsystem - melkeveien ? hvor det virker rart, eller absurd, at man går på jobben hver dag og gjentar det samme. Det vil si, kommer hjem, spiser middag, ser på tv sammen med barn og unger, dag ut og inn. Vi får tredd nedover huet en sånn kakeform som vi ikke har spurt om.
«ZANGOR» (1969): Zangor er «et slags vesen, en slags person, som går igjen i ulike eksistenser» i de ulike historiene til Axel Jensen og Pushwagner, ifølge Petter Mejlænder. Her i en eksistens som rockestjerne. Og Dagbladet, som skimtes i den ene ruten, har på en måte alltid vært Pushwagners avis. Det var her han på 60-tallet fikk publisert sine aller første avistegninger, naturalististiske skisser fra en reise til Hellas.
«FLUKTEN FRA VURNAK» (1969): - Axel Jensen var interessert i å komme i kontakt med en tegner, med det for øye å bryte ut av den borgerlige forfatterrollen ved hjelp av kioskkultur som nådde ut til en masse mennesker som ikke nødvendigvis den gangen ville interessert seg for litteratur, sier Pushwagner. «Flukten fra Vurnak» var det første billedmanuset de begynte på sammen. I historien blir en mann og en kvinne - først iført lendekleder - invadert av en sverm fiendtlige romskip, hvorpå de drives på flukt inn i en fantasiverden. Og kaster lendekledene.
«FLUKTEN FRA VURNAK» (1969): - Axel ville ha mye tekst, jeg ville ha lite tekst. Men at det skulle handle om fremmedgjøring, var vi enige om, sier Pushwagner. Dette manusets hovedperson Alfred Høegh er inspirert av forfatteren James Thurbers hverdagsmann «Walter Mitty», og handler, med Pushwagners ord, om en ung mann som «lever et så kjedelig og endimensjonalt liv i virkeligheten at han kompenserer med voldsomme dramatiske dagdrømmer. Klassisk tegneseriemateriale.»
«ZANGOR» (1969): - Ja, det er jo sånn at i en rustilstand ... Har du tatt LSD? Men du har lest om det? LSD er nøkkelen til det ubevisste, til det som dine nevroner - eller hva det heter - har registrert i andre kropper til andre tider. Du kan ende opp med å se deg rundt og oppleve mennesker som kjøttroboter som er fjernstyrt til å agere uten fri vilje. Det er en veldig brysom tilstand.
«DAS KRANKE TIER» (1981): - Det her er bare et forsøk på å gjøre noe som, ved hjelp av tegninger og handlinger, skulle få folk til å smile litt. Dra på smilebåndet inni seg. Det er jo Graham Greene som i sitt forfatterskap skjelner mellom entertainment og novel. Dette er entertainment. Jeg pleide jo å være skiløper. Det her er fra Nordmarka, ved Sandungen, på vei mot Mylla, da kom vi faen meg over noen bjørnespor. Det er meg i frakken der, hvis du kan forestille deg det. Det var den gangen. (H.H. Hasner er en barndomsvenn av ham. «Das kranke tier» er tysk for «det syke dyret», red. anm.)

- Hva med dem var det som appellerte?

- Det var på grunn av tegningene, men også på grunn av storyen. Det var ikke ... bare tull. De hadde noe å fortelle. Humor fra livet, som man kjente seg igjen i. Og så, seinere, hadde du Art Spiegelman med «Maus». Skikkelig innhold om jødene i Auschwitz. Det er noe av det sterkeste av tegneserier jeg har sett. Bortsett fra mine egne.

- Det du beskriver der er vel sånn mange har det: Det starter med Donald, så oppdager man Crumb, Spiegelman, «voksne» tegneserier...

- Jeg er ikke opptatt av tegneserier på den måten. For meg er tegneserier stort sett både infantil og masseprodusert kitsch - nesten alt sammen av det jeg vet om. Fordi jeg er ikke egentlig en tegneserieaficionado. Hvis jeg leser noe i dag, er det ikke tegneserier eller aviser, bortsett fra dødsannonsene i Aftenposten.

- Det er dumt å være så negativ når det er tegneserier dette bilaget skal handle om, foreslår Stefan Stray.

- Nei, nei, tegninger er viktig. Det har skjedd enormt siden 60-tallet, fortsetter Pushwagner.

- Men allikevel, det er ikke noe som kan sammenlignes med «Mannen uten egenskaper» av ... av...

- «Mannen uten egenskaper» av Robert Musil?

- Har du lest den?

- Eh, nei.

- Da skal jeg fortelle hva den handler om. Den handler om en mann som ikke har egenskaper, og som derfor ikke limer seg selv til ytre situasjoner, uansett hva de måtte være. Han er som et fotografiapparat som bare registerer, uten å føle noe, uten å ta parti. Derfor kan han gå inn og ut av alle sosiale og politiske strata.

- Det er kanskje ikke noe ideal, akkurat?

- Jo! For det gir deg muligheten til å stå utenfor din tid. Hvis du er interessert i å studere livet og menneskene rundt deg og forstå hvor du er hen, så er det klart det er en fordel å ikke bli farget som en kameleon hele tiden.

Din biograf skriver at du i arbeidet med Axel Jensen utviklet en ny, «stenografisk stil», som «passet bedre for tegneseriesjangeren?

- Ja, på den måten utviklet jeg min egen stil som er gjenkjennbar og ikke lik noen annen. Siden det var meg maktpåliggende å ikke ta for lang tid med den enkelte tegneserie, i og med at det da ville stoppe opp Axel, måtte jeg forlate den gamle tegnestilen min til fordel for en mer stenografisk konturtegning, hvor jeg bare tegnet strekene rundt, ingen skygger eller volum. For ting behøver ikke være perfekte for å fungere. Med tegneserier skal man ikke henge seg opp i det enkelte bildet. Jeg har eksempler på at folk beklager seg over at jeg tegner så detaljert, siden de kommer fra jobben og er slitne, og skal lage middag, da vil de ikke ha noe som krever at de studerer det inngående.

- Driver du ikke og undervurderer tegneserien igjen nå?

- Tvert imot. Det at jeg opplever at det jeg arbeider med, og som jeg har arbeidet med hele livet, at det er noe som er verdt å ha, det er et incentiv og en inspirasjon og motivasjon til å fortsette å ... Til og med barna som går forbi Tjuvholmen sier: «Se de farvene, mamma». Og tegninger er et populært medium, en manesje hvor jeg kan briljere med min stift. Jeg kan gjøre nytte for meg. Jeg kan vise meg fram på Narvesen, som om det var et utstillingslokale, side om side med «Hårek» og «Vangsgutane».

- Det er morsomt at du foreslår det, for det virker ikke som om Narvesen-funksjonærer helt vet hvor de skal plassere «Soft City»?

- Fint. Det er fordi jeg er mannen uten egenskaper.

STADIG MER KJENT OG KJÆR: Terje Brofos, alias Pushwagner. Foto: Håkon Eikesdal
STADIG MER KJENT OG KJÆR: Terje Brofos, alias Pushwagner. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer
SERIEHEFTE: Dette intervjuet sto opprinnelig på trykk i Dagbladets Seriehefte #3, som fulgte med avisa sist torsdag.
SERIEHEFTE: Dette intervjuet sto opprinnelig på trykk i Dagbladets Seriehefte #3, som fulgte med avisa sist torsdag. Vis mer