Pusler liv og død

Forfatteren Ingo Schulze (38) sprang ut fra Øst-Tyskland og ut i verden. Så fikk verden se Tyskland slik han kjenner det. Nå kommer salgssuksessen «Simple Storys» på norsk.

BERLIN (Dagbladet): - Er du under 30, bruker solbriller og skriver om Berlin, får du suksess. Er du over 50 og har utgitt seks- sju bøker, er det ikke sikkert du finner noe tysk forlag i det hele tatt... Den østtyske forfatteren Ingo Schulze (38) ler, og skyver den enorme hårmanken bort fra ansiktet.

- Det virker kanskje sleivete sagt, men det er ikke langt fra sannheten. Omtrent den samme utviklingen finner man vel innen de fleste kunstformer. Underholdningsindustrien har tatt over styringen fullstendig, sier han.

I Norge er han aktuell med 29 korte fortellinger i romanen «Simple Storys».

Reiser mye

Schulze er selv blitt en del av gamet. Fra knapt å reise noe sted, er reisedagene blitt mange: Roma, Buenos Aires, Skandinavia etc.

- Mine forfatterkollegaer som bare bor et steinkast unna meg her i Berlin, treffer jeg nå i de litterære rør rundt om i verden. Min gode venn og nesten-nabo Durs Grünbein traff jeg sist i Moskva og Seattle.

Da «Simple Storys» kom ut i Tyskland i 1998, klatret den raskt opp på alle tenkelige lister og ble straks den nye tyske prosaens store salgssuksess. Siden har utenlandske forlag stått i kø for å utgi romanen som har undertittelen «en roman fra den østtyske provinsen».

- For meg har det skjedd det ene under etter det andre. Debutboka fikk priser og solgte. Dermed fikk jeg skrevet den neste som var den jeg virkelig slo igjennom med. Det er alltid vanskelig å skrive, men jeg følte ikke forventningspresset som noe negativt. Syntes bare det var deilig å ikke begynne på null. Man kan ikke skrive det folk vil ha, bare det man selv må skrive. Jeg har hatt flaks to ganger.

Trendy strøk

Ingo Schulze åpner døra til sitt nye hjem i Berlins mest trendy strøk, Prenzlauer Berg i øst. Håndverkerne er i ferd med å legge siste hånd på den store leiligheten som er slått sammen av to. Den er strøken og kjølig, men mangler fremdeles et personlig preg. Metervis av tomme bokhyller venter på å bli fylt, møblene virker ubrukte.

«Simple Storys» utspiller seg i den lille byen Altenburg i forbundsstaten Thüringen, og handler om østtyskernes møte med - og reaksjoner på, de nye vilkårene som gjelder etter at det delte Tyskland igjen ble ett land.

Personer dukker opp i én av historiene for så å forsvinne og gjenoppstå i en annen, men der kanskje bare som en biperson. Her er journalister, sjåfører, en sykepleierelev, en arbeidsløs akademiker, en forfatter, en kvinnelig psykiater - gjennom dem får leseren stadig nye vinkler til historien.

- Jeg har prøvd å skrive historiene som kapitler, og for meg er det interessante hvordan de henger sammen. Ved å bruke personene på forskjellige måter i historiene, kan jeg fortelle ting som ikke sies rett ut. Personene er forbundet med hverandre på et vis, og leseren må tenke selv. Jeg skriver om liv og død og kjærlighet i Altenburg i en viktig brytningstid, men med så kort avstand til hendelsene var det ikke mulig å lage et panorama. Jeg kunne bare skrive fragmentarisk og sette boka sammen som et puslespill.

Tidsmessig strekker boka seg fra 1990- 97, bare fire- fem kapitler stammer fra den første tida etter murens fall. Siden 1995 har situasjonen ikke forandret seg særlig. Men 1991 greide han altså å skrive om, verre var det med 1989. Det ble for nært.

Ett folk

- Etter en stund merker man forskjellene mellom øst og vest. Vi ville ikke tro det, for vi snakker jo tysk og er ett folk. Hvis du spør noen i vest, vil de se ting helt annerledes enn folk i øst.

Jeg har mange venner fra vest, og har ingen problemer med dem, men jeg føler at vi er svært forskjellige. De som er født etter 1975, har opplevd 1989 annerledes. Men hvorfor må vi egentlig ha det likt? Jeg synes det er deilig at det er to forskjellige deler. Tenk deg selv om Norge hadde vært delt opp i et russisk og et amerikansk område, hvor forskjellig hadde ikke det vært? Nei, det er bra med forskjellige erfaringer.

Dramaturg

- I øst har vi alltid fortalt mye, men i vest sier man nå at det er en renessanse for fortellingen. Jeg får vel tro det når de sier det..., smiler Schulze. I begynnelsen av århundret leste man i den tyskspråklige verden Musil, Mann, Broch og Kafka. Etter krigen var det Grass, Jung, Weiss og Heiner Müller. Deretter ble det stille. Men så kom altså 1989 og plutselig har det oppstått en ung topp. Vi får vente og se hvor stor den blir. Schulzes tredje bok skal handle om 1989. Det krever en helt ny stil.

- Jeg jobber med den nå, kanskje blir den monologisk. Jeg har mange ideer, men ikke mye konkret ennå. Det er blitt snakket så mye om den perioden at man må passe på at det ikke blir en slags reportasje. Jeg tror boka skal handle om en forfatter som aldri offentliggjorde noe, men bare drømte...

BERLIN, ØST: Den populære østtyske forfatteren Ingo Schulze synes det er fascinerende at det fortsatt er forskjell på tyskere i øst og vest.