Puslete framtid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Mange har allerede avfeid dette spillet som en bommert, selv før de har fått spilt det. Lite innovativt, gammeldags og denslags, sier de.

Jeg har spilt spillet. Og det jeg har å si om det, er at det egentlig er ganske ålreit, på tross av noen små svakheter.

Du spiller Vanessa Z. Schneider, en kvinnelig elitesoldat med en funky touch . Hun beveger seg rundt i et futuristisk landskap, for det meste av tiden innendørs i godt opplyste, snirklende korridorer, i tredjeperson.

Og selv om spillet tilsynelatende ser temmelig døllt ut - det går i bunn og grunn bare ut på å skyte roboter, intet mer- får man faktisk sans for det etterhvert.

Spillet har nemlig sin egen rytme , og etterhvert føles det ut som om Vanessa regelrett danser seg gjennom brettene. Det tar litt tid, og i begynnelsen ser det umiskjennelig rart ut med groovingen til Vanessa, men etterhvert skjønner man altså greia.

Ok, drit i at musikken stinker verre enn nylagt hundebæsj, «P.N. 03» fenger i all sin puslespillaktige enkelhet.

Blinker robotene, eller bråker, eller summer, betyr det at de skal skyte. Da må du hoppe til siden, gjemme deg bak en stolpe, krype sammen under bak et hinder, hoppe, du skjønner tegninga.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer