Puslete småby, mørk underverden og kinky sex

Se hva som er verdens nest viktigste film.

2. plass, internasjonale filmer, «Blue Velvet», David Lynch, 1986.

•Dagbladet kårer de 15 viktigste filmene de siste 25 åra. Her kan du stemme på din favoritt.

Kanskje er jeg sjuk, men jeg vil se den filmen en gang til.» Slik åpnet kritikeren Pauline Kael sin anmelderklassiker av filmklassikeren «Blue Velvet» i The New Yorker i 1986. Om noen blant kinopublikummet faktisk sa akkurat det da de forlot kinosalen, slik Kael hevdet i anmeldelsen, er ikke viktig. Alle som ser filmen forstår utmerket godt hva hun mente.

Regissør David Lynch formulerte det på sin måte med den subversive folkeligheten som kjennetegner filmen: «Jeg har alltid hatt lyst til å snike meg inn på et jenteværelse og følge med på hva som skjer. Kanskje får jeg se noe som viser seg å lede til et mordmysterium? » Hovedpersonen i «Blue Velvet», Jeffrey (Kyle Maclachlan), gjør nettopp det.

Han trekkes inn i et av småby-Amerikas mørkeste hjertekamre, og verden er ikke lenger den samme. Men som Lynch så mange ganger har slått fast i sine filmer, så har den heller aldri vært det. Det er bare på overflaten.

ÅPNINGSSEKVENSEN I «Blue Velvet» er gått inn i historien som et klassisk stykke americana. Med rosenrød vidvinkel introduseres vi for småbyen Lumberton, der hvite stakittgjerder står i harmonisk geledd og lokalradioen godlynt annonserer tida «til lyden av et fallende tre!». Men noe lurer på undersiden av dette stiliserte Norman Rockwellportrettet, der 1950-tallet synes å smelte sammen med 1980-tallet.

Det starter med at Jeffreys pappa får hjerneslag mens han vanner sin velpleide gressplen. Kamera stiger ned for å ta gresset nærmere i øyesyn, og vi kan se biller og maur kravle frenetisk rundt i torva. Litt senere, når Jeffrey vikarierer for sin syke far i jernvarehandelen, finner han et avskåret øre i en blomstereng. Kamera zoomer inn mot øreåpningen, som også er beleiret av krafsende maur, og vi kan høre et sus fra øregangen, som fra en konkylie.

DET ER INTET MINDRE enn lyden av filmens mysterium Lynch her avspiller for oss. Vi får aldri vite nøyaktig hvem som har skåret av øret. Men filmens anliggende er ikke å avdekke hvem som gjorde det, selv om vi etter hvert får noen indikasjoner. Det er mysteriet i seg selv som er filmens hjerteblod, og den reisen Jeffrey foretar inn i Lumbertons underverden.

Man skulle kanskje ikke tro at den puslete småbyen kan romme en så mørk underverden, og kanskje gjør den ikke det. Kanskje befinner denne verdenen seg et helt annet sted, som i Jeffreys overopphetede fantasi. Hovedsaken er at Lynch får oss til å tro på det utrolige. Som når vi trekkes inn i øregangen og det mystiske suset hypnotiserer oss.

FORTAPT SKIKKELSE: Isabella Rosselini som sangerinnen Dorothy Valens. Foto: FRA FILMEN
FORTAPT SKIKKELSE: Isabella Rosselini som sangerinnen Dorothy Valens. Foto: FRA FILMEN Vis mer

Det markerer inngangen til en reise der en kjernesunn «all american » gutt mister dyden som ingen annen filmhelt før ham. Enkelte anmeldere hevdet etter premieren i 1986 at filmverdenen ikke var den samme etter «Blue Velvet». Vi kan i hvert fall fastslå at hvite stakittgjerder og velfriserte hager ikke lenger kunne bety det samme på film, og at en av de største begavelsene i amerikanske film hadde slått ut i full blomst.

«JEG VET IKKE om jeg skal kalle deg detektiv eller pervers,» sier Sandy (Laura Dern) urolig når Jeffrey forteller om historien bak det mystiske øret. Mens Sandy fortsatt betrakter omgivelsene som et barn, er Jeffrey for lengst revet med av voksenverdenens mørke understrømninger.

Han forteller henne om hvordan han kom på sporet av leiligheten til sangerinnen Dorothy Valens (Isabella Rosselini), og hvordan en galning som heter Frank (Dennis Hopper) har kidnappet sønnen hennes. Det Jeffrey ikke våger å fortelle, er hvordan hans bekjentskap med Dorothy utvikler seg, og hvordan han gradvis gir etter for drifter han ikke visste han hadde. For i «Blue Velvet» blir hovedpersonen voksen gjennom sine første basketak med kinky sex.

Og det utrolige er hvordan Lynch slipper unna med det. Han lar Jeffrey og Sandy møtes på en lokal diner som om de spiller i en hvilken som helst uskyldig high school-film. Til den fjerne, drømmeaktige lyden av et orgel utveksler de fantasier som blir stadig mer erotisk ladet etter hvert som de kommer nærmere det nye universet av sex, vold og galskap. De hisser hverandre opp, slik barn gjør når de forteller hverandre spøkelseshistorier. «Ingen vil mistenke oss fordi ingen tror vi er gale nok til å gjøre noe sånt,» bedyrer Jeffrey når Sandy blir redd for å bli oppdaget i Dorothys leilighet.

SAMSPILLET MELLOM Maclachlan og Dern i «Blue Velvet» er besettende. De har en kjemi som er helt avgjørende for at sjansespillet til Lynch kan bære frukter. De er tross alt garantistene for normaliteten – vi vet at bare de to kan bringe oss noenlunde helskinnet tilbake fra underverdenens korrumperte univers. Lynch viser både empati med de unge og ler av dem.

Når Jeffrey for første gang banker på døren til Dorothy istedenfor å snike seg inn, ser hun spotsk på ham og gir oss følgende lekkerbisken: «I looked for you in my closet tonight. » Jeffreys første reaksjon når han ser et foto av Dorothys forsvunnede sønn, er at han har på seg en «rar hatt». Selv monsteret Frank kan vi le av, fordi han er strippet for all menneskelighet. Frank og hans gjeng tilsvarer maurene og insektene som kravler rundt i gresset i begynnelsen av filmen.

Det er ikke ofte Dennis Hopper dukker opp i filmen, men når han gjør det, gnistrer det som fra et magnetisk vanvidd. Frank inhalerer en gass for å høyne den følelsesmessige effekten av sine voldshandlinger, men vi behøver ikke noe ekstra stimuli for å la oss skremme. Frank er en av tidenes store og uutgrunnelige mørkemenn – ved siden av både Robert Mitchums jævel i «Night of the Hunter» og Anthony Hopkins kannibal i «Nattsvermere». Og Dean Stockwells oppvisning til akkompagnement av Roy Orbisons «In Dreams» – vel, den bare må oppleves …

Isabella Rosselinis fortapte skikkelse Dorothy må på sin side være en av filmhistoriens mest skrudde femme fatales. Med sin rare «europeiske» aksent, sine svarte kjoler og blå øyenskygge, hører hun egentlig hjemme i en b-film. Men Rosselini forvandler klisjeene hun er utstyrt med til noe forunderlig og urovekkende.

Ikke bare fordi hun vekker forbudte følelser i Jeffrey, men fordi hele hennes vesen er så annerledes. Hun er en like fremmed og kompleks skapning som Sigourney Weaver var det i Alien – også det en film som på grunn av sin kvinneskikkelse skilte seg dramatisk fra alle andre filmer i 1986.

Blue Velvet kan kanskje kalles en svart komedie. Men den er også en vittig fabel om overgangen mellom tenårings- og voksenverdenen, en parodi på det tradisjonelle skillet mellom det gode og det onde og en advarsel om hva som kan lure under enhver bearbeidet overflate. Eller som Laura Dern sier det i Lynchs neste film, «Wild at Heart»: «This whole world’s wild at heart and weird on top».