PUTINS STYRESETT: Putin har perfeksjonert et styresett hvor han får æren for alt som fungerer. Regjeringen får skylden for det som går dårlig, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
PUTINS STYRESETT: Putin har perfeksjonert et styresett hvor han får æren for alt som fungerer. Regjeringen får skylden for det som går dårlig, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Putins Russland

Puslingen Putin

Kritikere og tilhengere av Russlands mektige president har én ting til felles: De overvurderer hans kløkt, barskhet og evne til å nå målene han setter seg.

Meninger

«Jeg skal forfølge terroristene overalt. Hvis jeg finner dem på dass, skal jeg skylle dem ned.»

Sitatet bærer bud om handlekraft, men tilhører en mann som ofte ikke tør krumme et eneste hårstrå på terrorister eller korrupte oligarkers hoder. Putin ble nok en gang genierklært da han i Helsinki buktalte Donald Trump og manipulerte ham til å gå imot amerikansk etterretning. Analytikerne overså at det ikke var skuffens skarpeste kniv han hamlet opp med.

I en verden hvor stadig flere demokratiske ledere beskrives som svake, framstilles Putin som den sterke mannen som vet hva han vil. Selv når norske kommentatorer kritiserer overtakelsen av Krim og innblandingen i andre lands valg, antydes det mellom linjene en hemmelig beundring for hans strategiske evner.

Men Putin er milevis unna å nå sitt viktigste mål, nemlig å skape økonomisk vekst og gi sitt folk en bedre framtid. Han tyr heller til mindre mandige løsninger som å dikte opp indre og ytre fiender og skjule sin avmakt med lettvinte finter. Og tenketankene biter på.

I Russlands makthierarki er Putin mer av en forsiktig riksmekler enn en eneveldig muskeltsar. Han forhandler mellom mektige eliter og sørger for at alle beholder sin del av kaka. Putin vet at det er korrupsjonen og den ensidige oljeøkonomien som hindrer framgang i det ressursrike landet. Putin vil, men får det ikke til. Han tør ikke engang prøve.

I et land hvor mektige politikere sitter som eiere og styreledere i de store selskapene, betyr nemlig enhver reform og bekjempelse av korrupsjon at riksmekleren må rappe eiendom og inntekter fra støttespillerne som holder ham ved makten.

Det er tre grunner til at den ukjente spionen og byråkraten vant oppslutning da han tok over et kaotisk land på vei mot avgrunnen i 2000. Staten vant tilbake kontrollen fra mafiaen og de rike oligarkene. Putin fikk slutt på krigen i Tsjetsjenia. Han skapte økonomisk vekst, riktignok hjulpet av oljeprisen, men han lot også finansminister Kudrin føre en politikk som hindret sløsing og overoppheting.

Presidenten har beriket seg selv og vennene, men har også økt pensjonene og delt noe av formuen med middelklassen. Russland er fortsatt et oligarki, men mens det på 90-tallet var de rike som kontrollerte staten, er det nå styrtrike ministere og byråkrater som eier og styrer næringslivet.

Putin har perfeksjonert et styresett hvor han får æren for alt som fungerer. Regjeringen får skylden for det som går dårlig.

Det går en rød tråd fra da han gjemte seg bort etter Kursk-ulykken i 2000 til da han midt under fotball-VM skjøv statsminister Medvedev foran seg og lot ham legge fram dramatiske kutt i pensjonsalderen. Det er ikke barskt når en mann med 70–80 prosents oppslutning bruker sitt maktapparat mot demonstranter som uansett er sjanseløse og nyter lav tillit.

Jeg har lest i en norsk avis at Putin når som helst kan få fjernet den brutale verstingen som styrer Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov. Dette er å legge norske forhold til grunn når man tolker situasjonen i et ekstremt unorsk land. Kadyrov er ingen fylkesmann.

Putin fikk ikke kontroll på kruttønna Tsjetsjenia ved å beseire det gjenstridige fjellfolket i strid. Han ga isteden den farligste klanen, Kadyrov, uinnskrenket mandat til å skape orden. Putin irriterer seg når journalister og homofile tortureres i Tsjetsjenia, men tør ikke røre pakten som hans egen makt hviler på.

Det er mye å beundre ved Russland: Folkets legendariske gjestfrihet og deres utholdenhet av stål. Litteratur, ballett og operakunst av verdensklasse. Og i nord samarbeider Norge og Russland godt. Men uansett hva Trump, Le Pen og enkelte på norsk høyre- og venstreside tror, er det lite ved dagens politiske system som er verd å etterlikne.

Økonomien stagnerte lenge før sanksjonene som fulgte etter Krim-invasjonen i 2014 kom. Da var veksten allerede nede i 0,6 prosent. Med en oljepris på 100 dollar framstår dette som et mesterstykke i slett husholdning og måloppnåelse.

Det er helt legitimt når enkelte på ytre venstre misliker kapitalismen og USAs makt i verden, men normalt gangsyn tilsier at Putins mannssjåvinisme, nasjonalisme og imperialisme står dem enda fjernere. Like pussig er støtten fra ytre høyre, som tradisjonelt har stått for patriotisme og et sterkt forsvar mot ytre trusler.

Det er uheldig når ledere uten moralsk kompass høster en blanding av kritikk for etikken og komplimenter for gjennomføringen. De får bare med seg den positive halvparten. Og det er flere som Putin i emning.

Hvis det stemmer at kjemiangrepet på eksagent Sergej Skripal var bestilt av Kreml, og hvis det er riktig at kronprinsen av Saudi-Arabia beordret drapet på Jamal Khashoggi, er det ikke utelukket at det andre var inspirert av det første.

Putin har gjort mye bra for sitt folk. Han samarbeidet lenge godt med Nato og tok del i diplomatiet som førte til atomavtalen med Iran. Men han når også mål som Merkel, May og Macron aldri ville ha drømt om å sette seg.

Omslaget kom da Putin gikk lei av at USA og Nato nektet ham plassen han mente han fortjente, noe de var i stand til fordi Russlands makt var svekket. I sin avmakt fant Putin en ny kilde til makt: Uventede regelbrudd som ingen vil straffe.

Enhver skolegutt vet at det er lettere å sabotere og skape dårlig stemning enn det er å bygge og skape. Krim beskrives som en militær genistrek, men det er ikke så vanskelig å overta en russiskvennlig halvøy når du allerede har tusenvis av soldater der, og i tillegg mangler skamvett.

Merkels Tyskland er noe så unikt som en europeisk velferdsstat som fortsatt pøser ut konkurransedyktige industriprodukter og tjener penger på grønn teknologi. Hun er nå på vei ut, men hun har nådd flere og bedre mål enn Putin. Og vært en sterkere leder.