Pusser opp maoismen

Ett skritt fram - og to tilbake. Slik er retningen og tempoet i reformarbeidet i Kina etter at Xi Jinping har overtatt ledelsen av landet og kommunistpartiet.

ARVEN ETTER MAO: Kinas nye ledere har børstet støvet av Maos tanker, samtidig som de advarer mot det de kaller vestlige ideer om rettigheter. years. Foto: AP/Guang Niu/NTB Scanpix
ARVEN ETTER MAO: Kinas nye ledere har børstet støvet av Maos tanker, samtidig som de advarer mot det de kaller vestlige ideer om rettigheter. years. Foto: AP/Guang Niu/NTB ScanpixVis mer
Kommentar

I hele sommer har det pågått en debatt i kinesiske medier om reformer i styresettet. Det er ingen hemmelighet at president Xi Jinping og statsminister Li Keqiang prøver å møte den økonomiske stagnasjonen ved å presse fram økonomiske reformer i økende fart. Ledelsens taktikk minner mye om Deng Xiaopings metode: Økonomisk liberalisering parallelt med politisk innstramming. Markedsfrihet men ingen ytringsfrihet.
Dissidenter, rettighetsaktivister og andre som hadde en viss optimisme knyttet til maktskiftet i kinesisk politikk, har opplevd stadige tilbakeslag. Kampen mot regimets meningsmotstandere har tiltatt. Xi Jinping har lagt seg på en konservativ kommunistisk linje. I flere taler til partikadre har han lovprist Maos historiske «masselinje». I sin kamp mot korrupsjon blant lokale partifolk har han tatt i bruk velkjent rød retorikk. De gode gamle revolusjonære verdiene hentes fram fra glemselen.

Chongqings omstridte partileder Bo Xilai stilles riktignok for retten og detroniseres fra det røde adelskapet, men det er ikke hans revolusjonære praksis som feller ham. Det var hans ambisjoner om å overta den ypperste rorpinnen som sannsynligvis er blitt hans bane.
For den andre arveprinsen, president og partiformann Xi Jinping, har adoptert mye av Bo Xilais retorikk. Og han sprer den systematisk i form av kampanjer og studiesirkler blant sine underordnede partifeller.

I den partistyrte avisa Folkets Dagbladet, som er tradisjonelt konservativ og antas å reflektere partitoppenes linje, har det i sommer vært publisert en serie artikler som angriper fenomenet «konstitusjonalisme» - altså ideen om at grunnloven står over politiske partier, sagt enkelt. I konstitusjonelle demokratier gjelder maktfordelingsprinsippet, der kan grunnloven i teorien beskytte enkeltmenneskets frihet. Dette gjelder ikke i Folkerepublikken Kina hvor kommunistpartiet har maktmonopol. Partiet styrer alt; domstolene, statsapparatet, bankvesenet, pressen. Ingenting kan overstyre partiet.
Kina har hatt en grunnlov siden Qing-dynastiets siste dager, og i det påfølgende hundreåret har det eksistert en slags enighet om kursen mot en eller annen form for konstitusjonalisme. Debatten har tidvis handlet om hvor forenlig denne ideologien er med marxisme, sosialisme, Maos tanker og kinesiske tradisjoner generelt.

Når debatten igjen har blomstret opp, kan det ha å gjøre med demokratiske forventninger til det nye lederskapet. I mer radikale tidsskrifter innenfor partiet, som organet til den sentrale partiskolen i Beijing, har konstitusjonalisme vært framhevet som en interessant og framtidsrettet praksis som egner seg i en moderne økonomisk stormakt. Men i Folkets Dagblad har fenomenet vært dømt nord og ned.
Å innføre den slags har vært som å «klatre opp i et tre for å fange fisk», heter det i en av artiklene. Titlene på innleggene er entydige: «Konstitusjonalisme er et våpen i krigen om folkeopinionen», «Amerikansk konstitusjonalisme er uforenlig med sosialisme», «Konstitusjonalisme i Kina er fåfengt og dømt til å mislykkes» osv. I klassisk partitradisjon er artiklene signert av pseudonymer - navn som lyder som «lojalitet» og «tro på marxismen». Men folk flest tolker budskapet som at det kommer fra høyeste partihold.

Og budskapet er klart: Vestlige verdier og ideer passer ikke i Kina. Les: Det truer kommunistpartiets maktmonopol. Debatten er krydret med konspiratoriske tanker. I Folkets Dagblad mener enkelte at det er USA og CIA som stadig er ute etter å omskape Kina til et kapitalistisk samfunn. Først brukte USA skarpskodde ideologer som Arthur Schlesinger, Isaiah Berlin og George Kennan i denne krigføringen. Etter 1980-tallet har USA begynt å spre sin ideologi gjennom ikke-statlige hjelpe- og interesseorganisasjoner. Sovjetunionens oppløsning er et direkte resultat av USAs ideologiske krigføring, mener de kinesiske konspiratorikerne.

Så partitoppene ruster seg mot frihetsregnet. Det skal ha sirkulert et hemmelig skriv med advarsler mot politiske reformer, omtalt som Dokument nr. 9. The New York Times har nylig fått tak i en kopi, og innholdet er verifisert av minst fire anonyme kilder nær partitoppene. I skrivet blir det advart mot «sju farer», og de innvidde hevder at det umiskjennelig bærer Xi Jinpings fingeravtrykk.
Den første faren som nevnes er «vestlig konstitusjonelt demokrati». Videre advares det mot «universelle verdier» som menneskerettigheter, vestliginspirerte ideer om uavhengige media og folkedeltakelse i styre og stell. Dessuten mot glødende nyliberalistisk markedstenkning og «nihilistisk» kritikk av partiets traumatiske fortid.

Det er på bakgrunn av denne kampanjen at man nå ser en bølge av nye arrestasjoner av opposisjonelle og jurister som forsvarer dem. Murene rundt fredsprisvinner Liu Xiaobo blir stadig tykkere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.