Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Pussy Christ

Vesten har en lang og stolt historie for blasfemi som ytringsform.

OPPRØR: Den kristne guden er en Gud som lider i solidaritet med alle som risikerer liv og helse for ytringer knyttet til menneskeverd og kritikk av makten, enten de er russiske punkere eller sør-afrikanske gruvestreikere. Derfor har det blitt nødvendig for meg å lage Pussy Christ, skriver prest i Den norske kirke, Gyrid Gunnes, som har laget denne fotomontasjen.
OPPRØR: Den kristne guden er en Gud som lider i solidaritet med alle som risikerer liv og helse for ytringer knyttet til menneskeverd og kritikk av makten, enten de er russiske punkere eller sør-afrikanske gruvestreikere. Derfor har det blitt nødvendig for meg å lage Pussy Christ, skriver prest i Den norske kirke, Gyrid Gunnes, som har laget denne fotomontasjen. Vis mer

Hvordan skal man fortolke et fenomen som Pussy Riot? Ortodokse troende har opplevd Pussy Rriots opptreden som blasfemisk og som et angrep på kirken. Som troende og prest vil jeg argumentere for at protestsangen i Vår frelses kirke i Moskva bør forstås som blasfemi. Det er nettopp det blasfemiske ved opptredende som gjør den verd å lytte til for troende mennesker.

Vesten har en lang og stolt historie for blasfemi som ytringsform. Tradisjonelt sett har blasfemi skjedd innenfor en ramme av kirkelig makt kontra sekulær avmakt. Blasfemi har innenfor denne rammen blitt forstått som troens og kirkens motstander. Men hvorfor er det gitt at blasfemi støter den troende? Å automatisk anta at den troende støtes av blasfemi er en paternalistisk holdning i møte med troende. Implisitt i denne antagelsen ligger forestillingen om den troendes eneste relasjon til sin religion og kirke er tilbedelse, ærefrykt, lovprisning! Det er fullt mulig å tenke seg den motsatte reaksjonen: at den troende gjenkjenner blasfemien som den svakes stemme, lytter til den, lar seg korrigere. Blasfemi kan vise den troende religionens blindsone, det man ikke ser når man er innenfor.

I boken Hellig, sårbar (Portal forlag, 2012) utforsker jeg hvordan blasfemi kan representere et språk som er helligere enn det tradisjonelle teologiske språket. Det kan være et språk som leter etter Gud på den andre siden av den gud har blitt gjort til i allianser med krefter som har marginaliserte menneskeverdet, det være seg kvinner, homofile, slaver osv. Kristus ble selv korsfestet på grunn av sine meninger. En teologisk respons på blasfemi kan være å si at den kristne guden er en Gud som lider i solidaritet med alle som risikerer liv og helse for ytringer knyttet til menneskeverd og kritikk av makten, enten denne er religiøs eller verdslig. Det er blant disse modige han er å finne i dag, enten de er russiske punkere eller sør-afrikanske gruvestreikere. Derfor har det blitt nødvendig for meg å lage Pussy Christ.

Striden rundt Muhammed-karikaturene viser at det tradisjonelle religion=makt/sekulære=avmakt-skjemaet ikke lenger er selvsagt eller uproblematisk. Det fler-religiøse, og minoritets-majoritetsproblematikken, viser at makt er fordelt langs flere akser enn disse to. Når Muslim Student Assosiation of Trondheim i 2011 opplevde at noen tegnet «drity cartoons of the prophet» på veggen i deres bønnerom på NTNU, ble ikke dette forstått som en heroisk kamp mot en religiøs overmakt, men ble heller forstått som et fysisk angrep på en av de få stedene hvor sårbare utvekslingsstudenter føler seg hjemme.

Men i tilfelle Pussy Riot er det tradisjonelle skjema fortsatt virksomt: en sterk, tradisjonsbundet kirke med for nære bånd til en autoritær verdslig makt. I en slik kontekst er det etisk riktig og intellektuelt forståelig at man bruker et religiøst språk («Hellig Maria, driv Putin ut»), for å protestere. Derfor blir det galt når Norges Kristne Råd i sin uttalelse sammenligner Pussy Riot med Fuck for forests sex-stunt i Oslo Domkirke. Denne sammenstillingen overser makt/avmaktdimensjonen og kjønn- og ytringsfrihetsdimensjonen i den russiske konteksten.

Den ortodokse kirke aksepterer ikke kvinnelige prester. Ved å nekte kvinner denne muligheten er kirken med på å bekrefte og reprodusere kvinners underordning i det sekulære russiske samfunnet. Protestsangen inne i et ortodokst kirkerom blir i dette perspektivet den eneste måten en kvinnes frie stemme kan bli hørt. I feministisk perspektiv var protestsangen et sterkt uttrykk for kvinners ønske om retten til å tale, og at denne rettes tas når den ikke gis. Vi hadde hatt Pussy Riot’er i lutherske kirkerom om ikke Den norske kirke i 1961 hadde ordinert den første kvinnelige presten, Ingrid Bjerkås.

Følg oss på Twitter

Den ortodokse kirke er en sterk majoritetskirke. Pussy Riots opptreden har vist kirkens ledere at de må tenke grundigere gjennom hvordan de forvalter denne majoritetsposisjonen. En etisk forvaltning av denne posisjonen bør være å være særlig lydhør - ja, takknemlig - for motstand, både når disse kommer gjennom det trykte ord eller gjennom stunts. Kanskje burde alle kirker ansette ikke bare prester, men også kjettere og blasfemikere som kontinuerlig kunne stiller kritiske spørsmål ved vedtatte sannheter og majoritetens konsensus.

Også Den norske kirke er en majoritetskirke. Den vet mye om hvor utfordrende det er å forvalte denne posisjonen. Heller ikke luthersk teologi, som i århundrer har levd og utviklet seg i nær relasjon til opplysningstidens filosofi kan skryte av å ha funnet det endelige svaret. Tar Den norske kirkes biskoper utfordringene med å invitere Den ortodokse kirkes ledere på lunsj for å samtale om blasfemiens nødvendighet?

Gyrid Gunnes.
Gyrid Gunnes. Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media