TERNINGKAST SEKS:  «Kubo og det magiske instrumentet» er noe av det fineste du kan se på kino for tiden, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST SEKS:  «Kubo og det magiske instrumentet» er noe av det fineste du kan se på kino for tiden, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Kubo og det magiske instrumentet»

Pustberøvende animasjon

Usynliggjorte menneskelige bevegelser lever videre i vidunderlig animasjon. 

FILM: «Hvis du må blunke, gjør det nå,» sies det i åpningen av fantastisk spennende, rørende og morsomme «Kubo og det magiske instrumentet», som er laget med en av de eldste «blunketeknikkene» og animasjonsvirkemidlene: «stop motion» (eller punktfotografering). Fra de første eksperimentene på slutten av 1890-tallet har intervallene mellom de ulike bevegelsesposisjonene og bildeutsnittene blitt mindre og mindre, slik at en stadig mer sømløs opplevelse av bevegelse er oppnåelig. Teknikken er brukt blant annet i «King Kong», av Ivo Caprino, i «Star Wars» og «Terminator 2: Judgment Day», av Aardman-studioet, Tim Burton og Charlie Kaufman. Og i desember kommer «Dyrene i Hakkebakkeskogen» på kino.

Kubo og det magiske instrumentet

6 1 6

Animasjon

Regi:

Travis Knight

Skuespillere:

Ingrid Bolsø Berdal, Jesper Leporanta, Hans Marius Hoff Mittet, Svein Tindberg, Anne Marie Ottersen m.fl. (stemmer).

Premieredato:

9. september 2016

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Kubo and the Two Strings

«Visuell musikk.»
Se alle anmeldelser

Animert musikk
Unggutten Kubo lager origamimagi, ved at papirbiter brettes og settes i bevegelser av lydbølgene og musikken fra de magiske strengene på den gråtende gitaren. Etter showet på markedet må han ta seg av sin syke mor og passe seg for et par svært skumle, svevende tanter, som vil ta det fungerende øyet hans. I dette alt annet enn A4-livet er en av kreasjonene fra den lille enøyde helten en bitteliten papirsamurai, som i en metavits diskuteres om kan regnes som origami, siden de vedder på at saks må ha vært involvert.

Saks har definitivt vært involvert i de ørsmå klippene i filmen, men sprekkene er så smale at kun luft og menneskelighet har sevet gjennom og blåst liv i de taktile dukkene og modellenes bevegelser. Det er som de usynlige menneskelige bevegelsene omkring karakterene mellom bildene lever videre i sitt fravær. «Hvordan ser man en sang?» spør Billen i Langtbortelandet. Denne filmen stemmer i med flere gode forslag.

Mor som streng
Animatørene i LAIKA-studioet, som tidligere har laget «Coraline», «ParaNorman» og «Bokstrollene», overgår her sitt tidligere arbeid med enda større overskudd og fantasi, og med en sterkere karakterbygging i en episkmytisk filmfortelling. Med virkelige dukker og modeller, og kun minimalt med datagrafikk, leveres noe av det fineste som er å se på kino for tiden. Det er nok nødvendig med en hånd å holde i, siden de skumleste scenene er ganske så creepy. Men med mors hårlokk som armbånd og som streng er «Kubo» redningen.