Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Putin, Assads venn, lar brushodene bruse

Mens vestlige ledere har sittet i hektiske krisemøter om Syria de siste dagene, har Russlands president, Vladimir Putin, understreket at han tar det meste med knusende ro.

BEDRE TIDER: Bashar al-Assad og Vladimir Putin i et arkivbilde fra 2005. (AP Photo/Sergei Chirikov, Pool-File) Scanpix
BEDRE TIDER: Bashar al-Assad og Vladimir Putin i et arkivbilde fra 2005. (AP Photo/Sergei Chirikov, Pool-File) Scanpix Vis mer
Kommentar

Putin fortsetter å holde hånda over Syrias president Bashar al-Assad, også etter at president Barack Obama sier han har trukket den slutningen at den syriske regjeringen sto bak gassangrepet i forrige uke, og at Assad må ta konsekvensene.

En katastrofe
Når vestlige ledere sier det er en katastrofe at FNs sikkerhetsråd ikke har blitt enige om en handlingsplan for Syria, er det Putin de peker på. Det er han som stanser enhver resolusjon om Syria som åpner for maktbruk.

Imens sender Putin sin utenriksminister Sergei Lavrov ut i den diplomatiske krigen, for å advare om farene ved at al-Qaida får enda større innflytelse i Syria hvis volden trappes ytterligere opp. Dessuten insisterer Russland på at ingen kan bevise at det var den syriske regjeringen som sto bak gassangrepet i forrige uke, der minst 355 mennesker ble drept.

President Vladimir Putin har i stedet brukt de siste dagene til å besøke Abkhasia, som ifølge FN tilhører Georgia, men som kom under russisk kontroll under krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Og i dag er han i Russlands fjerne østen, og trøster mennesker som er utsatt for en hundreårsflom, en sak som de siste dagene har dominert i russiske nyheter.

Det er uansett lite Putin kan gjøre for å stanse de langt på vei varslede vestlige bombene mot Assad.

Vesten som apekatt
Men hva som skjer når bombene faller vet vi lite om. Russlands visestatsminister Dmitrij Rggozin, som er en av Putins favoritter, har kvitret det som trolig er Kremls grunnleggende syn på konflikten, nemlig at «Vestens spill i den islamske verden er som en apekatt med håndgranat».

Og mens Putin stenger for enighet i FNs sikkerhetsråd, kan tida jobbe for ham. Krigsretorikken fra både London og Paris var vesentlig mindre tydeligere i dag enn i går.

Russlands fremste interesse i Syria deler de med Vesten, med arabiske land, og med Israel, nemlig at de islamistiske ekstremistene i al-Nusra ikke kommer ut av det syriske blodbadet som vinnere. Den andre interessen er å beholde Syria som et brohode for innflytelse i den arabiske verden.

Teller sine nederlag
President Vladimir Putin sjokkerte verden da han i sin første presidentperiode sa at den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre var oppløsningen av Sovjetunionen. Altså, den relativt fredelige måten Sovjetunionen gikk i oppløsning på var verre enn Hitler, Stalin, 1. og 2. verdenskrig, og Mao Zedong. Det kunne han si fordi geografi og kontroll over landområder spiller en helt annen rolle i russeres bevissthet enn i vår. Kontroll over andres territorium har historisk sett vært makt i slettelandet som omgir de russiske kjerneområdene.

I åra etter Sovjetunionens undergang har Russland derfor holdt en nærmest pedantisk telling på sine utenrikspolitiske nederlag. Vi snakker om Kosovo i 1999, da NATO bombet Serbia etter at Slobodan Milosevic startet sin mest aggressive kampanje for etnisk rensing av albanerne i Kosovo. Russland var sterkt imot angrepet på sine etniske fettere, serberne, og krigen hadde ikke støtte i FNs sikkerhetsråd.

Vi snakker om 2003, da USA ledet invasjonen av Irak. Det var et angrep ikke bare Russland og Kina, men også Frankrike og Tyskland var sterkt imot, og i ettertid en katastrofe som også Obama har innrømmet. Og vi snakker om Libya i 2011, da Russland ikke la ned veto i Sikkerhetsrådet mot en resolusjon som åpnet for maktbruk i Libya. Her brukte NATO sitt flyvåpen som opposisjonens flystyrke, og det førte til diktator Muammar Kadhafis nederlag og død. I tillegg har vi NATOs utvidelse, med blant annet de tre baltiske landene i 2004, og Den oransje revolusjonen i Ukraina i 2005, da Russland mistet kontrollen med sitt store naboland.

Lovbrudd og lureri  
I alle disse tilfellene er Russland den tapende part i det geopolitiske spillet. I Kosovo og Irak mener Russland at Vesten brøt folkeretten for å styrte Russlands venner. I Libya ble Russland regelrett lurt, ved at NATO - mot Russlands og Kinas vilje - utvidet mandatet til i realiteten å dreie seg om regimeendring. Og regimeendring er det fremste blant banneord i Putins Kreml.

Sergei Lavrov har de siste dagene forsikret verden om at Russland på ingen måte har tenkt å gå til krig på grunn av Syria. Tonen er syrlig for å understreke at Russland har en annen holdning enn dem som slår på krigstrommer i Washington og London.

Så syrlig er ikke Russlands største avis, Komsomolskaja Pravda, som i går skrev at en krig i Syria kunne høyne konflikten mellom Russland og Vesten til nivået under Cuba-krisen for 50 år siden, da verden sto på randen av atomkrig.

Men - ved nærmere ettertanke - så ser det ut til at det ikke er noen krig Putin forbereder, der han turnerer land og innflytelsessoner, fra Abkhasia til helt øst i Sibir. Mens verden summer av krigsrykter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling