FALSKE VENNER: Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan
FALSKE VENNER: Vladimir Putin og Recep Tayyip ErdoganVis mer

Putin elsker ikke Erdogan

Lidelsene vil ingen ende ta i Aleppo, fordi Putin og Erdogan og altfor mange andre krigsherrer ikke kan holde fingrene unna Syria.

Meninger

Forsoningsmøtet i St. Petersburg mellom presidentene Recep Tayyip Erdogan og Vladimir Putin hjalp dem begge der Russland og Tyrkia har felles interesser, men det endrer ingenting der de to landene har motsatte strategiske mål, nemlig i krigen om Syria. Erdogan og Putin kunne sammen skremme Vesten og gjenoppta det økonomiske samkvemet, som begge deler er gjensidig fordelaktig.

Derfor holdt de en felles pressekonferanse etter den forsonlige delen av samtalen, men før de skulle drøfte Syria, vel vitende om at det spørsmålet ville avdekke full splid.

Slaget om Aleppo er en menneskelig tragedie. Innbyggerne betaler prisen for et strategisk spill. De som vinner Aleppo, får et overtak i forhandlinger om Syrias framtid. Russland har sitt eneste fotfeste i Midtøsten i regimet til president Bashar al-Assad. Tyrkia har russerne nord for seg, i Svartehavet, og sør for seg, i Syria og Middelhavet. I Aleppo slåss Assads styrker sammen med forsterkninger fra Iran og libanesiske Hizbollah, begge sjia-muslimske, og med russisk flystøtte, for å drive ut en sprikende gjeng opprørere, som bare er enige om hatet mot Assad.

For Erdogan har Assad ingen plass i Syria etter krigen; framtida må være i sunnienes hender. Putin kan nok seinere ofre Assad, men ikke nå. Da de omringede opprørerne klarte å bryte gjennom regjeringsstyrkenes beleiring var det ved hjelp av dødsforaktende «hellige krigere» og takket være forsyninger fra milliardærer i Saudi-Arabia og Qatar som gikk gjennom Tyrkia.

USA, som er i Syria for å knekke Den Islamske Staten (IS), har havnet i ei underlig mellomstilling mellom Russland og Tyrkia. Erdogan har til og med sett på IS som et nyttig redskap mot Assad. President Barack Obama hadde gjerne sett Assad falle, men vil ikke hjelpe Erdogan ved å gå til krig mot ham. Mens NATO-allierte Tyrkia er i krig mot de kurdiske styrkene i Syria, bruker USA dem som bakkestyrker. Kurderne får også støtte fra Russland.

I spillet om Syria har Erdogan skaffet seg for mange fiender og for få fullt allierte. Av innenrikspolitiske grunner gikk han til krig mot kurderne i et ellers mer enn nok forvirrende maktspill. Han måtte be Putin om unnskyldning for å ha skutt ned et russisk krigsfly. Da kunne Putin koste på seg å være grei med en fiende i nød.

Imens vil lidelsene ingen ende ta i Aleppo, fordi Putin og Erdogan og altfor mange andre krigsherrer ikke kan holde fingrene unna Syria. FN er i stor grad handlingslammet, naturligvis, og syrerne som skulle avgjøre landets framtid, er ute av stand til å sette seg ned og forhandle.