FEST PÅ UKRAINSK: Ukrainere feirer seg selv i nasjonaldrakter. Foto: / REX / Shutterstock /NTB / Scanpix
FEST PÅ UKRAINSK: Ukrainere feirer seg selv i nasjonaldrakter. Foto: / REX / Shutterstock /NTB / ScanpixVis mer

Putin er en ukrainsk nasjonsbygger

Ukraina er et ungt og prøvet land som kan takke Putin og russisk aggresjon for å ha fått en nasjonal ide.

Kommentar

Under den ukrainske revolusjonen i 2014 ble den ukrainske nasjonalsangen «Ennå har ikke Ukraina gått under» sunget på slaget hver time. Demonstrantene på Maidan-plassen i sentrum av Kiev fylte lungene og sang den sørgmodige, mollstemte, men på sitt vis optimistiske, sangen i stort alvor. Alle visste at det på ny var en skjebnetid for det delte landet, og som navnet på nasjonalsangen antyder kunne det gått begge veier.

Tre år etter er Ukraina et annet land. Russisk aggresjon, med annekteringen av Krim, og støtte til det pro-russiske opprøret i Øst-Ukraina, har samlet landet som helt siden selvstendigheten i 1991 har vært delt omtrent på midten i det man kan kalle en russisk-fiendtlig del i vest og i hovedstaden Kiev, og en russisk-vennlig del i øst. Et uttrykk for dette er en meningsmåling fra april i år. Den viser at 92 prosent av borgerne betrakter seg som etniske ukrainere. Det er opp fra 78 prosent i 2001.

Etnisitet er ikke enkelt i Ukraina. I de østlige fylkene Donetsk og Lugansk kontrollerer pro-russiske opprørere med russisk støtte halvparten av territoriet. Etter selvstendigheten i 1991 har halvparten av befolkningen her definert seg som ukrainere, og halvparten som etniske russere, selv om de alle er ukrainske statsborgere. På Krim var det også før annekteringen i 2014 et flertall på rundt 60 prosent som definerte seg som etniske russere. Og i millionbyer som Kharkov og Odessa var det i 2001 henholdsvis 43 og 29 prosent som definerte seg som etniske russere.

I HARDT VÆR: Vladimir Putin. Foto: Reuters / NTB / Scanpix
I HARDT VÆR: Vladimir Putin. Foto: Reuters / NTB / Scanpix Vis mer

Mange av dem som definerte seg som etniske russere i 2001 har altså gjenoppstått som ukrainere. Men dette er bare én måte det nasjonale manifisterer seg på. Den ukrainske nasjonsbyggingen foregår i rask fart, og den største drahjelpen den får er fra den russiske presidenten Vladimir Putin. Han betraktes som Ukrainas verste fiende. Det er gammel kunnskap at få ting samler folket som en felles fiende. Denne fiende-rollen spiller den russiske presidenten med glans i Ukraina. Mer enn 10 000 mennesker er drept i krigen i Øst-Ukraina.

Som nasjonalsangen antyder har Ukraina hatt sin skjerv av fiender. Under den russiske revolusjonen og borgerkrigene fra 1917, ble hovedstaden inntatt 14 ganger av forskjellige hærer som deltok i kamphandlingene. Mye av årsakene til Ukrainas sårbarhet ligger i de indre spenningene som har herjet landet opp gjennom historien. Spenningene har i stor grad dreid seg om det kompliserte forholdet til naboene Polen og Russland, som opp gjennom historien begge har oppfattet Ukraina som «sitt». Navnet sitt fikk Ukraina av polakkene, og det betyr ganske nedsettende Grenseland. Bedre er ikke navnet russerne ga landet, Lillerussland.

Fram til revolusjonen i 2014 var Ukraina sårbart på grunn av indre motsetninger og press utenfra, slik det alltid har vært. Ved hvert valg var landet delt omtrent på midten i en «vestlig», det man gjerne kan kalle en nasjonalistisk del, og en «østlig» del, der man gjerne ville knytte landet tettere til Russland, og verne om russisk språk og kultur.

Putins aggresjon har - i hvert fall inntil videre - nesten fjernet denne konfliktdimensjonen. Den nasjonale bevisstheten har økt. Paradoksalt - og veldig mye mot sin vilje - er den russiske presidenten en formidabel ukrainsk nasjonsbygger.

Det var ikke sånn det var tenkt. Sommeren 2014 var det forsøk på å ta over by-administrasjonen i byer som Kharkov og Dnipropetrovsk, etter mønster av det man hadde gjort i Donetsk og Lugansk. Menn med tilknytning til russisk etterretning trakk i trådene. Men til tross for at et flertall i disse byene har russisk som morsmål lykkes det ikke å ta kontroll i byene, og dermed skape en situauasjon som den i Donetsk og Lugansk. Hvis det hadde lykkes kunne Ukraina ha blitt delt i to nesten like store deler.

Nå er i stedet - for første gang i historien - Ukraina ett land med én nasjonal idé. Og takken går til president Putin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook