LEGGER PREMISSENE: Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping på storskjerm foran deltakere på årets toppmøte i Shanghai Cooperation Organisation i Qingdao. Foto: AFP / NTB SCANPIX
LEGGER PREMISSENE: Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping på storskjerm foran deltakere på årets toppmøte i Shanghai Cooperation Organisation i Qingdao. Foto: AFP / NTB SCANPIXVis mer

KINA OG RUSSLAND

Putin foretrekker Kina framfor G7-kameratene

Kina og Russland styrker sine alternative maktbastioner mot USAs hegemoni i geopolitikken.

Kommentar

Det er en grunn til at president Vladimir Putin ikke hoppet opp og ned av begeistring da Donald Trump under G7-møtet i Canada nylig ga uttrykk for at Russland måtte ønskes velkommen tilbake i klubben. Putin har øynene på alternative maktbastioner.

Samtidig med at G7-møtet i Quebec ble oppløst i et salig kaos, avviklet Kina sitt alternative toppmøte i den såkalte Shanghai Cooperation Organisation (SCO) i den kinesiske kystbyen Qingdao. Russlands Putin og Kinas Xi Jinping er hovedarkitektene bak SCO. Begge skryter av at gruppa, som består av åtte land, dekker en større andel av jordas befolkning og et større sammenlagt BNP enn G7-landene. Her er både India og Pakistan inne i varmen, mens Iran skal oppgraderes fra observatør til fullt medlemskap.

I Xi Jinpings tale til gruppa ga han et tydelig spark til gjeldende amerikansk politikk ved å levere et sterkt forsvar for WTO og andre multilaterale systemer i en verden hvor «unilateralisme, handelsproteksjonisme og motstand mot globalisering» er i ferd med å bli nye trender.

Der G7 ifølge Putin driver med «kreativ babling», blir SCO-blokken et stadig mer potent organ for økonomisk utvikling. Xi Jinping la 30 milliarder yuan (ca. 38 mrd. kr) på bordet til SCO. Pengene skal brukes til infrastrukturprosjekter under «Belt & Road»-initiativet. Til sammenlikning tvitret Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton at USA ikke lenger kan fortsette som G7-landenes bank.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innenfor SCO er rollefordelingen klarere. Professor Deborah Welch Larson ved University of California – på besøk i NUPI nylig – har definert Russlands rolle i regionen som «sheriffen», mens Kina er «banksjefen». Der USA i årets ferske sikkerhetsrapport har definert både Russland og Kina som sine «strategiske fiender», ser de to landene på hverandre som strategiske samarbeidspartnere.

I stedet for å framstå som rivaler om makt og innflytelse i Sentral-Asia etter den kalde krigen, har Russland og Kina klart å samarbeide ved å anerkjenne hverandres styrke og egenart, mener Larson. Kina er den overlegne parten når det gjelder økonomiske investeringer og handel; Russland er overlegen på militærmakt og våpenteknologi. De respekterer hverandres status heller enn å inngå i et nullsum-spill.

Slik har det jo ikke alltid vært. Forholdet har vekslet mellom vennskap og fiendskap. Maos ideologiske polemikk mot Sovjet hardnet kraftig på slutten av 1950-tallet og medførte grensetrefninger på 1960-tallet. Mikhail Gorbatsjov besøkte Beijing i 1989 som den første Sovjetlederen på tre tiår. Men det er først i Putins og Xis tid at man kan snakke om et forhold som minner hjertelighet.

I 2012 kom Xi til makten i Kina, omtrent samtidig som Putin ble gjenvalgt som president. Putin kunngjorde snart den såkalte «dreiningen mot øst». I 2014 inngikk Russland og Kina en 30 års avtale om gassleveranser, og i 2015 gikk Russland med på å selge militært materiell til Kina; både avanserte SU-45 kampfly og S-400 luftvernraketter. Landene avholdt også felles marineøvelser.

Vestens sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim, har selvsagt bidratt til å bringe Russland nærmere Kina. Likevel er det mange som stiller spørsmål om hva som er den egentlige beveggrunnen for denne «bromansen» eller alliansen mellom Putin og Xi. Her er det jo ikke snakk om noen forsvarsallianse.

Deborah Larson bruker en såkalt «sosial identitetsteori» som forklaring. For Kina og Russlands vedkommende handler det om å bygge opp under hverandres status som stormakter. Begge land er historiske stormakter som dyrker følelser av sorg og nostalgi forbundet med en gloriøs fortid. Begge ønsker fornyet anerkjennelse som global stormakt i vår tid.

Russland og Kinas samarbeid skal utgjøre en felles front mot USAs hegemoni. Putins visjoner om en multipolar verden handler om å definere flere konkurrerende maktsentra – eller poler – med egne innflytelsessfærer. En «pol» betyr, slik Putin definerer det, en spesiell sivilisasjon snarere enn et maktsentrum. Hvis man anerkjenner at det finnes flere typer sivilisasjoner, kan man ikke se den kinesiske eller den russiske som mindreverdig i forhold til den vestlige sivilisasjonen.

Etter slutten på den kalde krigen har både Russland og Kina blitt betraktet som avvikere av de toneangivende i det internasjonale samfunnet. Det skyldes at begge land har autoritære styresett som er i strid med det vestlige land definerer som en liberal verdensordning. Men begge krever nå at Vesten anerkjenner deres status som likeverdige stormakter, selv om de ikke er villige til å tilpasse seg vestlige verdier som menneskerettigheter og demokrati. Partnerskapet mellom Kina og Russland er som en felles front mot vestlige forsøk på marginalisering. G7? Kreativ babling!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook