POLITISK MANIFEST: Ukarina vant, overraskende vil nok mange si, men desto gledeligere. Jamala sang låta «1944», en lidelseslåt med innhold fra det som skjedde under krigen - og som fremdeles har resonansbunn i dag. Foto: NTB Scanpix
POLITISK MANIFEST: Ukarina vant, overraskende vil nok mange si, men desto gledeligere. Jamala sang låta «1944», en lidelseslåt med innhold fra det som skjedde under krigen - og som fremdeles har resonansbunn i dag. Foto: NTB ScanpixVis mer

Putin vil ha verdens­herredømme, men det gikk ikke denne gang, heller

Ukraina tok Australia - og knuste Russland.

Veldig gledelig og veldig overraksende. Ukraina tok seieren etter at vi lenge trodde Australia skulle ta den. Hvem sier at MGP ikke er politisk? Ukrainske Jamala er en artist jeg aldri ville trodd skulle vinne, ikke fordi hun er god nok. Hun er vel for god - full av soul, smerte og vokalkraft. Dette var for alternativt, trodde jeg, en kraftanstrangense av en sang om krig og deportering og etnisk rensing med adresse 1944 - eller snakker vi 2016.

Da jeg først hørte og anmeldte alle MGP-låtene, skrev jeg om Ukraina: «Jamala er en artist med troverdighet, som behersker sjangerne soul, jazz, funk, folk og elektronika. Men slik hun koker sammen dette brygget, en vokalutblåsning om elendighet, får jeg ikke tak på. Mer Cosmopolite enn MGP». Og ga terningkast 3. At låta hadde så mye krutt, ville jeg aldri trodd. Her er det protestsangeren som vant.

Litt forvirrende poengfordeling. Lenge trodde jeg Australia skulle vinne. Et nytt system holder oss lenger på pinebenken, og snur opp ned på retningen man tror og forventer. Men egentlig gir denne poenggivingen en større uforutsigbarhet - og mer spenning.
Ingen ting å utsette på at Australia nesten vant, bortsett fra at landet - eller kontinentet - ikke er en del av Europa, som egentlig er definisjonen på deltakerne av konkurransen. MGP-finalen følges av hele verden. Med Australia som nytt medlem, lukter nå USA på en mulig deltakelse. Det som for 60 år siden ble etablert som en europeisk slagerkonkurranse, er i ferd med å bli et «World Idol», eller et «World MGP».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Temmelig tidlig i avstemningen viste det seg at Australia var favoritt og tok stadig kenguru-hopp lenger framover. Det mest gledelige er likevel at Russland, med sitt påkostede og virtuelle show, ikke fikk flere poeng. Putin vil ha verdensherredømme, men det gikk ikke denne gang, heller.

Å se en europeisk Melodi Grand Prix-finale uten selv å delta blir stusselig. Det føles unødvendig. Innholdet er slapt, og i år er det veldig korrekt og fryktelig kjedelig - selv om Agnete hadde vært med. Ingen monstre eller outrerte personer, utover de forventete kvinnene som spiller mer på sin seksualitet enn sin høye-c. Det er mindre freakshow-preget enn på lenge.

Mens Europa telte stemmer, fikk vi høre kveldens beste låt, eller i hvert fall den mest veldreide gjennom de beste produsenters verksted: hans nye hit «Can't Stop The Feeling», som er skrevet sammen med svenske Max Martin. Timberlake er en av popverdens mest kredible, ikke bare blant ungdommen, men like mye hos oss godt voksne.

«Love peace peace love» - et sjarmavslutting med programlederne i spissen burde vel egentlig vunnet. Eller hva med Måns Zelmerlöws «Fire in the rain». Han fikk vist seg fram som en god programleder, sjarmerende fyr og stødig artist.

En finale uten noen nordiske land som kom til finalen, synes rart. Sverige var der med en flott låt, men i egenskap av å være vertsland. Man skal ikke legge så mye geografi og kultur i dette, annet enn at det er færre naboland å heie på. Ingen av våre naboer hadde heller ikke gull å by på. Men fy faen så mye gråstein vi måtte tygge i oss fra Balkan.

Under den europeiske finalen må det være anledning til å reflektere over den norske utgangen torsdag. Den kom overraskende på de fleste nordmenn, MGP-general Jan Fredrik Karlsen og undertegnede inkludert, som nærmest hadde estimert de kommende økende kringkastingsavgiftene som følge av en seier med Agnete.
    
Mens land etter land viste seg fram i finalen med låter denne kommentatoren ikke applauderer, men som gikk videre til finalen, er det lov å vise litt edruelighet. For når vi står dagen derpå og forsøker å finne en forklaring på hvorfor ikke resten av Europa kan forstå vår fortreffelighet, kan det være på sin plass å se litt nærmere på vårt bidrag i helhet.

Vi var hemmelige, det vil si: Agnete valgte å ikke møte pressen. All respekt for hennes utfordringer, hun har stått i rampelyset i snart ti år. En time-out kan forstås og godkjennes, men timingen var ikke helt heldig.

Så til framføringen. Jeg har sett semifinalen flere ganger. Anslaget, Agnetes vokalåpning var famlende, usikkert og svakt. Nerver? Dårlig lytting? Hva vet jeg annet enn at låta aldri ble den kraftpakka den kunne blitt - selv om det tok seg opp.

Den svenske tv-regien på showet kommer man ikke utenom. Det var ikke glorete harrypåkostet som det vi så i Russland for få år siden, men det hadde stil og bød på visuelle utfordringer som inkluderte både tv-seerne og publikum i salen - et publikum som hele tida var tett på oss i tv-bildene og som ga oss MGP-følelsen foran tv-skjermen. Programlederne Petra Mede og Måns Zelmerlöw holdt en nøktern og troverdig stil gjennom hele uka.