Veldig gledelig og veldig overraksende. Ukraina tok seieren etter at vi lenge trodde Australia skulle ta den. Hvem sier at MGP ikke er politisk? Ukrainske Jamala er en artist jeg aldri ville trodd skulle vinne, ikke fordi hun er god nok. Hun er vel for god - full av soul, smerte og vokalkraft. Dette var for alternativt, trodde jeg, en kraftanstrangense av en sang om krig og deportering og etnisk rensing med adresse 1944 - eller snakker vi 2016. Da jeg først hørte og anmeldte alle MGP-låtene, skrev jeg om Ukraina: «Jamala er en artist med troverdighet, som behersker sjangerne soul, jazz, funk, folk og elektronika. Men slik hun koker sammen dette brygget, en vokalutblåsning om elendighet, får jeg ikke tak på. Mer Cosmopolite enn MGP». Og ga terningkast 3. At låta hadde så mye krutt, ville jeg aldri trodd. Her er det protestsangeren som vant.

Litt forvirrende poengfordeling. Lenge trodde jeg Australia skulle vinne. Et nytt system holder oss lenger på pinebenken, og snur opp ned på retningen man tror og forventer. Men egentlig gir denne poenggivingen en større uforutsigbarhet - og mer spenning. Ingen ting å utsette på at Australia nesten vant, bortsett fra at landet - eller kontinentet - ikke er en del av Europa, som egentlig er definisjonen på deltakerne av konkurransen. MGP-finalen følges av hele verden. Med Australia som nytt medlem, lukter nå USA på en mulig deltakelse. Det som for 60 år siden ble etablert som en europeisk slagerkonkurranse, er i ferd med å bli et «World Idol», eller et «World MGP».