Putins ideologi

«Etter noen års identitetskrise hevder mange at et nytt euroasiatisk imperium er under sakte oppseilingunder president Putins fane.»

Etter at først Romerriket og dernest Bysants hadde falt, utropte Moskva seg til «det tredje Rom». Så fulgte det tsarrussiske imperium som hersket under devisen «Kirken, Tsaren og Fedrelandet», dernest kom den kommunistiske og ateistiske Sovjetstaten. Og nå etter noen års identitetskrise hevder mange at et nytt euroasiatisk imperium er under sakte oppseiling under president Putins fane.

Russland spiller her selvfølgelig på sin spesielle geopolitiske beliggenhet ved hverken å tilhøre Europa eller Asia, men å fungere som en bro mellom de to verdensdeler - et euroasiatisk rike. Dette har i dag nedfelt seg i en euroasiatisk bevegelse med Aleksandr Dugin som ideolog. Dugin, som også er rådgiver for den kommunistiske Duma-president Gennadij Selesjnjov, er forfatter av den euroasiatiske bevegelsens manifest, der han anbefaler alle motstandere av «den atlantiske sumpmyr som river med seg restene av vår sivilisasjon» å danne en felles front «mot Vestens økonomiske, politiske og kulturelle dominans».

Dette tankegods skapte selvfølgelig bølger i de høyere maktsirkler i Kreml og generalstaben. Den euroasiatiske ideologis «pave», som Dugin blir kalt, blir i dag godt støttet av den russiske generalstabens fremste diplomat, Leonid Ivatsjov, og av direktøren for det såkalte verdensglobaliseringsinstituttet, Mikhail Deljagin, som begge har utgitt skrifter til fremme for den euroasiatiske ideologi. Alle disse tre euroasiatiske fanebærere ble for første gang presentert og sitert for vestlige medier i Le Monde 8.06.01 gjennom Marie Jegos artikkel «La nouvelle geo-politique russe». General Ivatsjov har ifølge Jego blant annet skrevet følgende:

«På grunn av sin geografiske stilling, sin historiske utvikling og sin skjebne, kan ikke Russland være noe annet enn et imperium (...) Konfrontasjonene med Vesten, som langt fra bare kan føres tilbake til Sovjetunionen, har eksistert i århundrer.»

Den euroasiatiske idé har også helt åpenbart falt i god jord hos president Putin. Helt i pakt med det euroasiatiske manifest kan vi konstatere at president Putin i den tid han har sittet med makten har inngått en rekke samarbeidsavtaler med tidligere sovjetrepublikker, både med europeiske og asiatiske:

Russlands forhold til Hviterussland har hele tiden vært bra. Og for et års tid siden signerte Russland og det stadig mer Kutsjma-fiendtlige Ukraina en avtale om å opprette en felles militær kommando, hvor det også ble åpnet muligheter for felles militærøvelser. Det tidligere Armenia-sympatiserende Russland er videre i ferd med å komme på god fot med det muslimske Aserbajdsjan, bekreftet og tydeliggjort like over nyttår 2001 gjennom et møte i Baku mellom presidenten her Gajdar Alijev og Vladimir Putin. Og som om dette ikke skulle være nok, hadde Putin allerede i oktober 2000 undertegnet en traktat med de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan samt det europeiske Hviterussland som en såkalt euroasiatisk union, der nedbygging av tollgrensene og gjenopprettelse av det militære samarbeidet skulle være to av hovedkomponentene.

Her merker vi oss hele tiden parallellen til Dugins manifest, der første etappe på veien mot det euroasiatiske imperium bør være at man med SUS som grunnlag skaper «en solid euroasiatisk union, analogt med Sovjetunionen, men basert på nye ideologiske, økonomiske og administrative konsepter».

En aller siste frukt av denne euroasiatiske tenkningen er at man i Putin-regimets regi i kampen mot internasjonal terrorisme er i ferd med å danne det man kaller «en kollektiv sikkerhetspakt», foreløpig bestående av Russland, Armenia, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan, hvor de videre retningslinjer skal meisles ut nå sommeren 2001. Allerede her er det grunn til å spørre: Er dette et desperat motstøt mot planene om et utvidet NATO?

Selve ryggraden i den euroasiatiske doktrinen skal ifølge dens idémakere være etableringen av en akse Moskva- Teheran- New Delhi- Peking, som skal garantere Russland som et kontinentalt land, adgang til «de varme havområder». Dette er et prosjekt som særlig har fenget hos de russiske nasjonalister av ulike avskygninger, kanskje særlig hos LDPs formann Vladimir Sjirinovskij, som i sin tid hevdet at han forutså den tid «hvor våre russiske soldater skulle kunne vaske sine støvler i Indiahavet».

Når det gjelder Europa, så blir ikke lenger som i den euroasiatiske doktrine på begynnelsen av 1900-tallet, vår del av verden utbasunert som «kilden til det universelle onde». Snarere tvert imot: i tingenes nåværende tilstand kan Russland, ifølge de nye euroasiatiske tenkere i Europa finne strategisk sett fornyede, interessante partnere for å befeste sin tidligere styrke. Nei, det absolutte onde kommer ifølge ideolog Dugin fra «den amerikanske supermakten, forvirret, individualistisk, oligarkisk, berøvet all moral, all åndelighet, all tradisjon».

Her fikk Dugin og hans ideologiske støttespillere merkelig nok, kanskje, følge av den liberale avisen Nezavizimaja gazeta som skrev: «Man kan oppnå meget mer av De forente stater ved å slå an en hard linje.»

Spørsmålet er: tar russerne seg fullstendig vann over hodet med sine euroasiatiske ambisjoner? Eller er dette en kjedsommelig og tungdryg gjentagelse av gamle og kjente ideologiske motsetninger? La oss med Marie Zago i Le Monde til slutt bringe følgende sitat fra en CIA-rapport, som viser at amerikanerne tar det hele med knusende ro:

«Russlands indre problemer vil begrense dette lands anstrengelser på å ville gjenoppstå som stormakt (...). Svakt innad vil landet forbli knyttet til det internasjonale system nettopp takket være sin plass som fast medlem av Sikkerhetsrådet.»

Men vi spør til slutt: hvor skal russerne hente opposisjon innad mot denne ekstreme euroasiatiske ideologi? Landets eneste klare vestvennlige parti, Javlinskijs Jabloko befinner seg i absolutt mindretall både i Duma og i befolkning!